ALBUM: Det er fristende å bruke betegnelsen «den vanskelig andreskiva» om Cezinandos femte album «Et godt stup i et grunt vann». Som den mildt sagt etterlengtede oppfølgeren til 2017-utgivelsen «Noen ganger og andre», er det i alle fall her Oslo-gutten endelig får bygget videre på det stilmessige hamskifte som plasserte ham i toppsjiktet av norsk musikk.

Eller skal vi kanskje heller våge oss til å si norsk kunst? Det har alltid vært kleint å kalle rappere for poeter, men nå er jo Cezinando strengt tatt ikke en rapper lenger samme hva. Med et utleverende og engasjerende tekstunivers tonesatt av melodier som traff rett i hjertet på tvers av generasjoner, var det i alle fall noe mye større over hans karriereendrende, emosjonelle manifest. Og da snakker jeg ikke bare om nyklassikerne «Håper du har plass» og «Vi er perfekt men verden er ikke det».

Under press

Å skulle leve opp til forventningene etter en bedrift av det kaliberet, er et ansvar som kan knekke den beste. Heldigvis har Cezinando og hans trofaste studio-våpendragere valgt å ta tiden sin.

Allerede fra førstelåta «Spøkelser» blir det klart at man følger i sporet til det skjellsettende fjerdealbumet. Samtidig befinner vi oss unektelig i et nytt kapittel fra den sjenerøst selvutleverende historiefortelleren.