TIL ARKTIS: En oljerigg klar for arktiske strøk mellomlander i delstaten Washington. Klimaministeren forstår ikke alvoret vi står overfor i klimasaken, mener artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
TIL ARKTIS: En oljerigg klar for arktiske strøk mellomlander i delstaten Washington. Klimaministeren forstår ikke alvoret vi står overfor i klimasaken, mener artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Norges blodrøde klimaregnskap reddes ikke av litt klimatilpasning

For hvert år som går uten reell klimahandling, øker faren for å mislykkes. Så langt ligger vi ekstremt bak skjema.

Meninger

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen har vært en tur i USA for å lære om klimatilpasning, og forteller i en kronikk i Dagbladet at også Norge skal bli varmere og våtere på grunn av klimaendringene - og at vi kan fikse det. Hadde det bare vært så enkelt: bygge litt mer robust og utenfor flomsoner, større avløpsrør, ferdig.

VENSTRE-POLITIKER: Rebekka Borsch.
VENSTRE-POLITIKER: Rebekka Borsch. Vis mer

Ja, det er viktig å tilpasse seg mer ekstremvær her hjemme, men verken klimaministeren eller andre i regjeringen – for ikke å snakke om opposisjonspartiet Ap – snakker om de reelle konsekvensene av klimakrisen, og hvor raskt vi er på vei mot ukontrollert global oppvarming: Stadig mer tyder på at århundret vi er inne i kan bli det siste århundret med levelige forhold for folk flest på kloden.

Klimakrisens omfang tåkelegges systematisk i den politiske debatten. Vi diskuterer klimagasskutt i 2030 - altså langt fram i tid sett med politikerbriller - hvorvidt bensinprisen skal økes eller om E18 skal bygges med 12 eller 6 felt. Men lederne våre er tause når det gjelder de dramatiske endringene i klimakunnskapen som forskere over hele verden genererer fortløpende. Informasjon som berører folks helse, trygghet, livsgrunnlag og framtid, utelates i stor grad fra det offentlige ordskifte. Et par eksempler illustrerer informasjonssvikten.

Norge har gjennom Paris-avtalen sluttet seg til målet om to grader eller lavere temperaturstigning (ned mot 1,5 grader). Faktum er at verden akkurat nå, i juli 2016, for første gang var 1,3 grader varmere enn referanseverdien som legges til grunn for å begrense den globale oppvarmingen. En ørliten andel av rekordvarmen skyldes værfenomenet El Niño, men uansett er vi allerede over halvveis med tanke på den vedtatte grensen på to graders oppvarming. Gjennom Paris-avtalen lures vi til å tro at 1,5 grader er realistisk. Det er det ikke. Ikke en eneste seriøs klimaforsker vil hevde at den globale oppvarmingen gjennom utslippskutt kan stoppes ved 1,5 grader. Antakelig ikke 2 grader heller, med mindre det skjer omfattende endringer raskt, over hele verden.

Fra før er det etablert en slags sannhet om at en oppvarming på «bare» to grader vil redde stumpene og gjøre at menneskeheten fortsatt er trygg. Også dette er en form for selvbedrag. For det første vil global oppvarming på to grader slå veldig forskjellig ut lokalt – med størst oppvarming på den nordlige halvkulen og over fastlandet. Noen steder, for eksempel i Norge, kan det altså bli betydelig varmere når snitt-temperaturen går opp med to grader, med potensielt større skader som følge. For det andre vil omfattende endringer av klodens overflate, nedsmelting av isdekkene og stigning av havnivået fortsette i lang tid selv om temperaturen ikke stiger mer enn to grader i snitt.

Togradersmålet er et politisk mål, noe politikerne trenger for å holde seg fast i. Det er ikke et ønsket maksimumsnivå for global oppvarming av forskere eller FNs klimapanel. Mange klimaforskere er svært kritiske til at dette målet står i veien for rask handling nå. «Også ved to grader kan vi forvente endringer som vil vedvare i flere hundre år og uventede og brå klimaendringer», skrev Eystein Jansen, en av Norges mest profilerte klimaforskere, tidligere i år. Han viser til en nylig utgitt artikkel som påviser at det er betydelig større potensielle skadevirkninger fra klimaendringer ved to graders oppvarming enn ved 1,5 grader, for eks. forekomsten av hetebølger og ekstremnedbør, vanntilgjengelighet og verdens matvaresikkerhet.

Forskere advarer også stadig tydeligere mot økende fare for mye raskere havstigning – opp mot dobbelt så raskt som tidligere antatt og i inneværende århundre – på grunn av destabiliseringen av innlandsisen i Antarktis. Siste rapport fra FNs klimapanel fra 2013 er utdatert på dette feltet. En rekke av verdens megabyer og lavtliggende områder med store befolkningskonsentrasjoner kan på sikt bli satt under vann, men mye raskere enn verden trodde for bare tre år siden. Da snakker vi om hundrevis av millioner nye flyktninger og om økende konflikter om mat, vann og et sted å bo. Men dette nevnes knapt i den hjemlige klimadebatten.

Selvbedraget fortsetter med at ingen av lederne våre tør å snakke om hva som kan komme til å skje med verden utover det inneværende århundret grunnet våre handlinger i dag. En debatt i et mer langsiktig perspektiv ville få de reelle generasjonsperspektivene frem.

To-tre grader varmere global temperatur er noe vår art ikke har opplevd siden menneskelige sivilisasjoner oppsto etter siste istid for ca. 200.000 år siden. Heller ikke dagens natur har opplevd en slik ekstrem rask oppvarming. Man må trolig 3,5 millioner år tilbake i tid for å finne global temperatur som var mer enn to grader høyere enn førindustriell temperatur. Den gangen sto havet 10-30m høyere. Med to-tre grader mer vil mange økosystemer som vi er avhengige av, være så ødelagt at vår eksistens er truet.

Norge har vedtatt klimapanelets rapporter som basis for politikkutforming i klimaspørsmål. Vi har forpliktet oss til kutt i en rekke internasjonale avtaler. Regjeringen og stortingspolitikerne burde altså være kjent både med de konkrete klimaendringene som pågår og som kan skje, effektene dette forventes å få for natur og samfunn, og tiltak som kan bidra til å unngå klimaendringer. Og på bakgrunn av alt dette går flertallet av dagens Stortinget, med regjeringens velsignelse, inn for å lete etter enda mer olje. Langt opp i Arktis, der klimaendringene er veldig godt synlige allerede. Til tross for at samtlige klimaforskere er enige om at mesteparten av de gjenværende olje- og gassforekomstene ikke kan utvinnes hvis verden skal unngå ukontrollert oppvarming. Det er ikke til å begripe. Dette bør du snakke om, Vidar Helgesen! Og du bør snakke om hvor det har blitt av Norges klimamål for 2020. De er borte vekk. Vi skulle kutte 30 prosent innen da, men i stedet har Norge økt utslippene sine med 2,4 prosent totalt sett. Det er fint med klimatilpasning, mer penger til klimaforskning og til kollektivtrafikk, men bunnlinjen i norsk klimaregnskap er blodrød.

Norge er fortsatt uten en eneste klimapolitiker ved roret. Vi styres av folk som nekter å lede i det viktigste spørsmålet vi noensinne har stått overfor. Ett fett om det er Stoltenberg, Solberg eller kanskje Støre framover – alle sier kun det som passer fossilnæringen og som de tror folk vil høre. Norsk klimapolitikk er underkastet oljepolitikken og dermed preget av handlingslammelse og ansvarsfraskrivelse.

Uten omfattende kutt i utslipp og en rask overgang til nullutslipp, vil det være svært vanskelig å stanse endringene som allerede er godt i gang. De kommende 20-30 årene er vesentlige for det som vil skje mange hundre år frem i tid, kanskje enda mye lengre. For hvert år som går uten reell klimahandling, øker faren for å mislykkes. Så langt ligger vi ekstremt bak skjema. Med andre ord: På vår vakt, når din og min generasjon skal forvalte planeten, skjer det et kollektivt svik som kan ende som en av de største forbrytelsene mennesker noensinne har begått mot menneskeheten. Det vi gjør eller ikke gjør, i dag og de neste årene, vi kunne ødelegge ikke bare for mange generasjoner etter oss, men i verste fall for majoriteten av folk vi skal gi kloden videre til.

Det er dette du bør begynne å snakke om, Vidar Helgesen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook