Norges eksport av stigma

Når sørafrikanere tenker på Norge, ser de for seg tøffe, men kløktige, vikinger. Hardhauser, hvis etterkommere har klart å utvikle et forbilledlig demokrati, basert på sterke sivile rettigheter. Mange husker også Norges viktige bidrag til anti-apartheid kampen, som brakte demokratiet til vårt land. Legger man til Norges engasjement i det globale arbeidet for fred og menneskerettigheter, framstår nasjonen deres for oss som et forbilde, fundert på de høyeste humanitære standarder. Det kom derfor som en stor overraskelse, da jeg nylig ble klar over at Norge har en av verdens strengeste lover innen området kriminalisering av hiv. Under den globale hiv og AIDS- konferansen i Mexico i fjor, var det sterk fokus på kriminalisering. Denne type lovpraksis innføres nå i stadig flere utviklingsland, og skaper en ny global krise i behandling og forebygging av hiv.

Norge er blant verdens ledende bidragsytere til UNAIDS, FNs organisasjon med mandatet å minimalisere konsekvensene av epidemien. UNAIDS oppfordrer alle medlemslands myndigheter til å begrense straffeforfølgelse til de tilfellene «hvor en person er klar over sin hivstatus, handler med hensikten å overføre smitte, og faktisk overfører hiv». I tillegg har Norge signert UNGASS-deklarasjonen, hvor FNs ratifiserende medlemsland forplikter seg til å følge en felles strategi i kampen mot hiv og AIDS. Deklarasjonen framhever viktigheten av å trappe opp arbeidet med antidiskriminering, og mot stigma. Norges lovverk er i klar konflikt med disse prinsippene. Den norske straffelovens § 155, omtalt som «hivparagrafen», rammer uforsettlige handlinger, så vel som «eksponering for risiko», noe som innebærer at en person kan straffes selv om ingen smitteoverføring har skjedd. Man trenger ikke engang vite at man er bærer av hivviruset. Strafferammen er streng, inntil seks års fengsel.

Flere utviklingsland ser på lovverket i mer utviklede land, når de skal skape sitt eget. Ved å praktisere et diskriminerende lovverk mot hivpositive, blir Norge i realiteten en eksportør av stigma. På mitt hjemkontinent Afrika, lanserer nå stadig nye land lover som kriminaliserer hiv. Dette har katastrofale sosiale konsekvenser. Jeg er dommer i Sør- Afrikas Konstitusjonelle rett, landets høyeste rett. Som en som lever med hivdiagnosen selv, og som har gått på vellykket kombinasjonsbehandling i 11 år, har jeg inngående personlig kunnskap om stigma – og fenomenets ødeleggende effekter på menneskers selvbilde og forebyggingsarbeid. Følgende årsaker utkrystalliserer seg for meg, som forklaring på hvorfor kriminalisering er feilslått.

Kriminalisering er ineffektivt og har vist seg å være kontraproduktivt som virkemiddel i kampen mot hiv. Flere land, som Nederland, har etter grundige evalueringer endret sin praksis, og gått bort fra kriminalisering, bortsett fra i alvorlige saker med bevisst spredning av viruset. I disse sjeldne tilfellene bruker de alminnelig straffelovgivning. I de fleste tilfellene overføres viruset i situasjoner der to voksne mennesker har frivillig sex, og hvor ingen av dem kjenner til at den ene er bærer av viruset. Det at en lov ikke har ønsket effekt, er alltid en god grunn for å stille spørsmål ved lovens berettigelse. Kriminalisering virker demotiverende for testing. Aids er nå en medisinsk diagnose vi kan behandle med gode resultater. Mange infeksjonsmedisinere betegner i dag hiv som en kronisk lidelse, på linje med diabetes. Men hvorfor skulle noen velge å ta en hivtest, når et positivt resultat kan føre til sosial utstøtelse og straffeforfølgelse? Bred internasjonal erfaring viser oss at gode helseprogrammer som tilbyr rådgivning, informasjon, testing og behandling, er den beste metoden for å forebygge nye hivinfeksjoner. Dette bidrar også til økt åpenhet om sykdommen, noe vi som også virker forebyggende.

Kvinner rammes spesielt hardt av kriminalisering. I Afrika diagnostiseres de fleste kvinner på fødselsklinikker. Denne type lover har med rette blitt beskrevet som «en krig mot kvinner». De er ikke bare en krig mot kvinner. De er en krig mot alle mennesker med hiv. Mange av lovene i Afrika, innført på basis av vestlig presedens, er ekstremt dårlig begrunnet. «Modelloven», som mange øst- og vestafrikanske land benytter, sier at en person som er klar over sin hivinfeksjon, må opplyse om diagnosen til «enhver seksuell kontakt på forhånd». Men loven sier ikke noe om hva «enhver seksuell kontakt» innebærer. Er det omfavnelse? Kyssing? Likeledes unnlater loven å si noe om hva på forhånd er. I tilfeller som dette, der frivillig seksualitet er rammen, vil grensene alltid bli vanskelig å klargjøre for en dommer. Kriminalisering øker stigma. Helt siden den første aidsdiagnosen for 28 år siden, har hiv vært stigmatisert. Ingen annen smittsom sykdom blir i vår tid forbundet med så mye frykt og fordommer. Det er moralisme, som har sine røtter i hiv som et seksuelt overførbart virus, som oftest viser seg å være hovedgrunnen bak implementeringen av disse lovene. Kriminalisering antar det verste om mennesker, og straffer sårbarhet. En humanitær tilnærming, derimot, antar det beste om mennesker, og søker å styrke mennesker i en vanskelig livssituasjon. Hiv er et virus, ikke en forbrytelse, og vi må ta avstand fra påstander som avviker fra dette.

Et viktig norsk initiativ i kampen mot kriminalisering, står hiv MANIFEST-Gruppen bak. På deres hjemmeside siteres Norges Utenriksminister Jonas Gahr Støre, fra en tale til studentene ved Universitetet i Oslo, i september 2008: «Vi trenger FN. Verden trenger FN. FN er vårt viktigste redskap for å skape en bedre verden. En slik organisasjon må vi ta godt vare på.» En naturlig og riktig konsekvens av denne rosverdige, internasjonalistiske tilnærmingen, vil være å grundig evaluere hvorvidt § 155 bør eksistere overhodet. Regjeringen la nylig fram et forslag til revidering av § 155. Denne karakteriseres av Norges nestor innen hiv og AIDS, professor Stig Frøland, som «en kosmetisk endring». Revideringen opprettholder prinsippet om at både bevisst og ubevisst å «utsette noen for risiko» skal forbli straffbart. I tillegg vil paragrafen fortsatt i praksis være hivspesifikk. Jeg håper at jeg som en sørafrikansk dommer, som selv lever med hiv, i et av verdens hardest rammede områder, med respekt, kan påvirke norske lovmakere, påtalemyndigheter, politikere og medisinere, til å komme sammen og imøtekomme UNAIDS sine prinsipper. Således kan Norge på nytt kan hevde sitt humanitære, globale lederskap på dette området, og med troverdighet kritisere andre lands inhumane lover og praksis.

Denne straffelovgivningen og rettspraksisen handler ikke bare om hiv. Den inneholder en talende bit i puslespillet om hvordan et land behandler sine innbyggere. La oss kjempe mot stigma, mot diskriminering og mot kriminalisering – og kjempe for rettferdighet, effektive forebyggingstiltak og tilgang til behandling. Bare med disse midlene kan vi effektivt bekjempe epidemien globalt, og fortsette å begrense dens følger for Norge.