Aksel Hennie spiller en av hovedrollene i «90 minutter». Foto: Euforia film
Aksel Hennie spiller en av hovedrollene i «90 minutter». Foto: Euforia filmVis mer

Norges høye kvinnedrapsandel

Også i 2010 ble flere kvinner enn menn myrdet i Norge. Dette plasserte igjen Norge på Europa-toppen i andel drepte kvinner. Men mange vil helst diskutere noe helt annet.

Hvordan kan man klare å vri debatten om drap av kvinner til heller handle om at «norske menn kan få et dårlig rykte»? Én vellykket metode er å skrive et hissig innlegg på Facebook, og så få innleggets statistiske premiss — «Norge har få kvinnedrap per million innbygger» — til ukritisk å bli dreiemomentet i den videre mediedebatten.   Slik har ordskiftet nå igjen endt opp med at drap av — eller grov vold mot — kvinner ikke er et reelt eller stort problem i Norge. For det er jo «så mye verre» i andre land. Slik kan partnerdrap ennå i praksis forstås som «familietragedier», som det blir tabu å drøfte åpent.  

9. september fikk regissør Eva Sørhaugs kritikerroste film «90 minutter», som skildrer menns vold mot kvinner, verdenspremiere i Toronto. Samme dag ble Facebook-innlegget «Og sånn skapes myter i Norge» publisert i Norge. Skribenten korrigerer her en formulering som regissøren skal ha kommet med angående drapsnivået på kvinner i Norge. Presiseringer er bra, for Norge er ikke på verdenstoppen i «antall partnerdrap» — siden Skandinavia nå har fått et relativt lavt voldsnivå.   Men i iveren etter å korrigere en spillefilmregissør i statistisk metode, framstilles nå «den virkelige sannheten» som noe mer problematisk: «I virkelighetens verden har vi under en tiendedel (!) av den gjennomsnittlige drapsraten i verden. Fordi så veldig få menn drepes her blir den kvinnelige andelen høy, mens raten i virkeligheten er lav.»  

Med en slik logikk kan de fleste krimdebatter i Norge avlyses, for enhver kriminalitetsrate vil antagelig være enda høyere i eksempelvis Afghanistan. En slik vinkling på drapsrate er likevel kjærkommen for å bringe debatten over i en annen grøft, noe som så blir fulgt opp av Jon Hustad i TV 2-programmet «Harde Fakta». Og 23.09. publiserer Dagbladet artikkelen «Slik havnet Norge feilaktig på Europatoppen i partnerdrap», der premisset blir som i Facebook-innlegget: liten drapsrate per 100.000 innbygger betyr små problemer.   Journalist Bjørn Vassnes rykket så kjapt ut (Klassekampen 27.09.) mot «fadesen som nylig har gitt norske menn et dårlig rykte ute i verden» (det nevnes ikke at 22. juli-terroristen, for noen, kan ha gitt norske menn et dårligere rykte ute i verden enn en kvinnelig regissør). Vassnes bagatelliserer kvinnedrapene og påstår at «årlig blir i snitt cirka ti kvinner drept». Men «i virkelighetens verden» er drapene 50 prosent flere (Kripos-tallene viser 15,7 kvinnedrap i snitt 2002—2010).   Vassnes konkluderer så med at «partnerdrap forekommer nesten ikke i Norge» (sic!). Journalisten-redaktør Helge Øgrim har da allerede omtalt det hele som «falskinformasjon». Dermed er kvinnedrapsproblemet avskaffet og debatten død. Etter én upresis uttalelse fra en regissør.  

Men slike mediekonklusjoner bør komme overraskende på blant andre nåværende PST-sjef Marie Benedicte Bjørnland. Den 25. januar etterlyste den daværende politimesteren i Vestfold, i et innlegg i VG, mer forskning på kvinnedrapene. I kontrast til Vassnes skriver hun: «I perioden 2002 til 2011 ble 64 kvinner og 9 menn i Norge drepte av sin partner. Gjerningspersonen var en ektefelle, en samboer, en eks... partnerdrapene utgjorde 21 prosent av samtlige drapssaker.» Politiet tar heldigvis drap på større alvor enn enkelte skribenter.  

En del av forvirringen skapt den siste uka kan nok skyldes at også Dagbladets artikkel blander sammen både «kvinnedrap» og «partnerdrap», samt «absolutte» og «relative» tall. En velkjent narrativ følges: Siden den generelle «drapsraten» i rike Norge er relativt lav i global sammenheng (selvfølgelig/heldigvis), så kan den norske manns «rykte» gjenopprettes.  

Men hva er de harde fakta? De får vi ved å se på Kripos-tallene for 2010, det siste året egnet for sammenligning (For 2011 vil Norge på grunn av 22. juli-terroren komme uvanlig høyt ut over antall kvinner drept av norske menn).   Og i 2010 ble flere kvinner (16) enn menn (15) drept i Norge (16 av 31 drapsofre: 52 % kvinnedrapsandel).   Det var også flere drepte kvinner enn menn i Norge i 2007 (17 kvinner av 31 totalt drapsofre: 55 % kvinnedrapsandel). Det samme i 2006 (21 kvinnedrap av 36 drap: 58 % kvinnedrapsandel). Samt i 2005 (16 kvinnedrap av 30 drap: 53 % kvinnedrapsandel), 2001 (18 av 36: 50 %) og 2000 (23 av 43: 53 %).   Også for flere av de andre årene på 00-tallet er kvinnedrapsandelen i Norge påfallende høy. Kripos-tallene viser at andelen aldri er under 30 prosent i perioden 2002—2010 (Dagbladet omtaler tallene kun for ett år, 2009, og oppgir kvinnedrapsandelen da til «kun» 41 prosent).   Kripos-tallene viser også at de fleste drapene foregår i den «private sfære». Og at et klart flertall av drapsofrene i Norge kjente, bodde med eller var i familie med sin morder. Eller som Kripos skrev i sin rapport for året 2006:   «Den typiske gjerningspersonen er en norsk mann i alderen 30—40 år som har en nær relasjon til offeret. Det er ofte rusmidler med i bildet. Offeret er i godt over halvparten av tilfellene en norsk kvinne. Drapene begås oftest med kniv, finner sted i det private rom og utløses statistisk sett oftest av krangel eller som følge av sinnslidelse.»    

Hvorfor er det viktig å ha slike harde fakta på bordet? Jo, for det å vite hvem som drepes hyppigst, og hvor det skjer, sier noe om hvor både politi, politikere, medier og folk flest kan ha hovedoppmerksomheten. Det er forskjell på om kriminalitetsofrene generelt utgjør 5 prosent eller 50 prosent av det totale antallet, spesielt når det gjelder forebyggingstiltak, ressursfordeling og forskning.   I norsk debatt er det hyppig framme nettopp hvor «stor andel» innvandrere utgjør av det ene eller det andre, spesielt om de er overrepresentert innen kriminalitet. Men den samme «andelen» vil enkelte altså plutselig ikke snakke om lenger når det gjelder drap av kvinner. Vold og drap i de norske hjem har lenge vært tabu. Og nå vil en rekke taleføre at en høy kvinnedrapsandel først skal forstås, bortforklares eller unnskyldes, før alle fakta er på bordet. Slik slipper man å ta debatten.  

Forvirringen øker ved at Dagbladet den 23.09. feilgjengir Ny Tids artikkel 15.02.2007, som tok opp kvinnedrapstemaet. Allerede den gang ble det påpekt: «Norge har, i likhet med andre land med høy levestandard, et relativt lavt voldsnivå. Bare land som Japan, Island, Sør-Korea, Singapore og Danmark er registrert med færre drap per innbygger enn Norge...»  

Men hvis Saken handler om å se hvor stort problemet er med kvinnedrap i Norge, for politi og myndigheter, da er det «drapsandelen» som er viktig, mens det generelle drapsnivå per innbygger kun har mer statistisk interesse. Norge har nemlig grunn til å ha et spesielt fokus på kvinnedrap i forhold til andre europeiske land. I FN-organet UNECEs krimdatabase er 31 land registrert med statistikk, dog ikke Norge. Men sammenholder man Kripos-tallene med UNECE-tallene, ser man at Norge både for 2010 og de fleste andre år på 00-tallet vil komme helt i Europa-toppen i kvinnedrapsandel. Knapt noen andre land (unntatt Danmark i 2010, Sveits i 2003, Østerrike i 2002 og et par år for  Island/Luxembourg) har hatt det slik at flere kvinner enn menn drepes i løpet av et år.  

Det er selvfølgelig ulike logiske grunner for den høye norske kvinnedrapsandelen. Drap på menn har sunket. Og drapstallene har gått ned siden 1980-tallet, da snittet i Norge var på 51 drap totalt i året (33 drap på menn i snitt, 18 kvinnedrap, SSB-tall). Norge har altså siden 80-tallet fått både flere innbyggere, flere innvandrere og mer mangfold, men har «likevel» en utvikling med generelt færre drap på 2000-tallet enn 20 år tidligere (både i absolutte og relative tall).   Også FN-organet UNODC trekker i sin siste «Global Homicide»-rapport (2011) fram den høye andelen kvinnedrap i Norge, samt den dermed «relativt økte betydningen» av drap i nære relasjoner: «lower homicide rates, such as those in Australia and Norway, point to the fact that more homicides take place in the home, be it the victim?s or perpetrator?s, which implies the relatively increased significance of intimate partner/family-related homicides in those countries and, accordingly, a higher percentage of female homicide victims» (s. 59).  

Slik påpeker UNODC hvor et hovedfokus for å forebygge framtidige drap i Norge bør være. Det er interessant å se hvordan man nå rykker ut for å «forstå» og å «forklare» at flere kvinner enn menn er blitt drept. Vassnes påstår at «når drapstallene totalt går ned eller holder seg lave, vil dette automatisk gi en høyere andel drap på kvinner». Det er ikke forskningsmessig belegg for spå en slik «automatikk». Drap er ikke automatikk. Kvinner er ikke automater.  

Forskningsmangel Et hovedproblem er at Norge ikke har publisert forskning på kvinnedrap eller drap i nære relasjoner. Dette til tross for at Regjeringen allerede i 2008, «Vendepunkt», besluttet at det skulle forskes på partnerdrap.   Nåværende PST-sjef Bjørnland påpekte i januar at Den regionale komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) ennå ikke har godkjent slik forskning, slik Regjeringen også skrev i NOU 2012:15. I juli kom det fram at drapsforsker Vibeke Ottesen nå har gjort slike kvinnedrapsstudier, men at hun ikke får publisere dem på grunn av «personvernulempen» det medfører for morderne. «Samfunnsnytten» er ikke stor nok, ifølge Oslo universitetssykehus.   Derfor blir det misvisende når Dagbladet 23.09. bruker et sitat fra FN om at «det er ingen UNECE-rapport som rangerer ofre for kriminalitet i Norge i forhold til andre land».

Nettopp. Men årsaken er at Kripos og Norge - i motsetning til land som Danmark, Litauen, Sveits, Spania og Romania - ikke sender drapsstatistikk til FN-organet UNECE. Som Khin Win Thin i UNECEs statistikkavdeling uttalte i oktober 2009: «— Uheldigvis mangler dataene fra Norge.»   Men istedenfor å sende tall til FN, gir Kripos upublisert partnerdrapsstatistikk til Jon Hustad, kommer det fram i et Hustad-innlegg i VG 29.09. Selv hos Hustad framkommer det indirekte at det er norskfødte menn som står for de fleste «partnerdrap» det siste tiåret. Men han regner seg fram til at «overrepresentasjonen er påfallande» for de «utenlandsfødte», dog uten å fortelle hvem disse er. Hustad mener at «utviklinga bør gjere oss alle uroleg». Tross at de generelle drapstallene altså har gått ned siden 1980-tallet — etter innvandringen.  

Hustad mener likevel at «spørsmålet Sørhaug bør stilla i sin neste film, er kva som er gale med utanlandsfødde menn i Noreg». Dermed har debatten havnet på et nytt lavmål: Målet blir ikke å forhindre drap i Norge, men å finne overrepresenterte «ikke-norske» i statistikken.   Hovedansvaret for den siste tidens «drapstallkaos» ligger likevel ikke hos emosjonelle debattanter, som ønsker å finne tall for å redde «den norske manns ære». Problemets kjerne er mer at Kripos publiserer ufullstendige statistikker, at SSB generelt har helt andre drapstall, at Norge ikke gir drapsstatistikk til FN/UNECE, og at det ikke finnes uavhengig partnerdrapforskning på grunn av mordernes personvernhensyn.  

For norsk debatt fortjener nå noe bedre enn partiske statistikkutdrag som forvirrer og bagatelliserer. Eller for å avslutte med dagens PST-sjef Marie Benedicte Bjørnlands konklusjon i debattinnlegget fra januar:   «Tiden for å bringe norsk forskning om partnerdrap inn på sporet er overmoden — det handler om å gi politiet og andre offentlige myndigheter nødvendig kunnskap for å kunne berge liv  

Følg oss på Twitter