Hvordan kan vi egentlig kjenne verden? Det er et spørsmål gammelt som tiden selv, og følgelig noe både religionen og naturvitenskapen, filosofien og kunsten alltid har balet, med på ulikt vis. Den materielle verden ligger til skue foran oss i klare dagen, mye av den har vi også laget selv i form av ting, men for enkelte av oss blir den likevel et mysterium som aldri helt kan begripes eller kontrolleres. Den forblir i mange henseender gåtefull.

«Gåtefullt» er også et mye brukt ord i beskrivelsen av kunst. Det er et slapt og veikt ord, noe man griper til når man egentlig ikke har så mye fornuftig å si om det man ser. Men i møte med Torbjørn Rødlands fotografier, et møte som for mitt vedkommende har vart i 20 år i og med at vi tilhører samme generasjon i norsk kunstliv, er jeg stadig i beit for å komme opp med noe bedre, mer treffende og dekkende.