STØDIG OPPSLUTNING: Åtte av ti nordmenn slutter i dag opp om kongehuset. Foto: NTB Scanpix
STØDIG OPPSLUTNING: Åtte av ti nordmenn slutter i dag opp om kongehuset. Foto: NTB ScanpixVis mer

Norges kongehus står støtt som en gardist foran Slottet

Åtte av ti nordmenn slutter opp om kongehuset. Den neste kongen, Haakon den 8., vil avgjøre monarkiets framtid.

Kommentar

Det har gått 25 år siden kong Olav døde og Harald og Sonja overtok verdigheten som Norges konge og dronning. Tronskiftet ble markert med en seremoni i Nidarosdomen der den knelende kongen ble signet, og biskopen ba for hans kall. Etter kongeparets eget ønske var ordet «kall» kommet i stedet for «oppdrag» som det sto i den opprinnelige teksten. Kirkelig signing var en ordning kongene Olav og Harald fikk gjennom mot politikernes ønsker. Ved siden av Storbritannia er Norge det eneste av de europeiske kongedømmene som markerer tronskifter med en kirkelig seremoni. Og det er mer. Under debatten om Grunnloven sto Harald hardt på at den fortsatt måtte bestemme kongens tro. Også her bøyde politikerne seg for kongens ønske.

Til sammen viser dette viktige særtrekk ved det norske kongehuset: Det er bevisst sine røtter, bruker sin myndighet og opptrer aktivt i politiske spørsmål. Når dette er mulig skyldes det mer enn servile politikere. Siden folkeavstemningen i 1905 har kongehuset opparbeidet en stor politisk og følelsesmessig kapital i folket. Ingen vet betydningen av dette bedre enn de to som når feirer sitt 25-årsjubileum. Kongehusets sosiale kapital må vedlikeholdes og utvikles. Oppskriften er meningsfylte oppgaver, høyt tempo og en bunnsolid plikttroskap.

Da Olav døde i 1991 var han for lengst opphøyd til folkekonge. At han sto sterkt i opinionen er det ingen tvil om, men folkelig var han ikke. Tvert imot var Olav stivt tradisjonsbundet, etter en oppvekst som enebarn og seinere i en tilværelse som ensom majestet på Slottet. Da Haralds ekteskap med Sonja endelig ble akseptert, møtte kronprinsessen en mur av skepsis blant hoffets ledere. De var eldre, stivbeinte herrer som bekjente seg til den såkalte «olavismen»: Monarkiet bevares best ved ikke å endre på noe. Den siste dronningen (Maud) døde i 1937 og Sonja måtte skape en ny og egen rolle. Oppgaven ble gjennomført med kraft, konsekvens og seighet. Ikke minst utvidet Sonja kongehusets operasjonsområde som i mange år var preget av skisport og militære sysler. Inn kom en ny vind med kunst og kultur.

Etableringen av en ny dronningrolle ble en av de tre store reformene kongeparet har gjennomført de siste 25 åra. Moderniseringen startet umiddelbart og ble etter hvert synlig også på områdene kongelig økonomi og åpenhet overfor omverdenen. På det økonomiske området ble gamle privilegier tatt vekk, men erstattet med direkte bevilgninger. En mer profesjonell og målrettet virksomhet mot offentligheten og mediene, kom også i gang.

Reformene var på ingen måte grenseløse. Den kongelige offentligheten var, og er, strengt kontrollert. Definisjonen av det kongelige privatliv trekkes på måter som skjuler forhold som har offentlig interesse. Informasjon om økonomien preges av at den utformes med påholden penn. Det kan nok ha sammenheng med at det norske kongehuset er meget dyrt i drift. Faktisk blant de dyreste i Europa.

Den merkantile kritikken av kongehuset har likevel begrenset effekt. De siste meningsmålingene (2014) viser at åtte av ti nordmenn slutter opp om kongehuset. Det er den høyeste noteringen på tjue år. For tallene svinger i takt med den oppmerksomhet de kongelige får. På det laveste (2003) hadde kongehuset støtte fra rundt 60 prosent av folket, og bare 50 prosent i Oslo. Over tid ser det ut til at oppslutningen ligger på rundt 70 prosent.

Dette er solid, men det er trekk ved tallene som bør bekymre Slottet. Det er flere indikasjoner, også i målingene, på at profilen på monarkister og republikanere har endret seg. Historisk var norske republikanere en miks av bygdefolk og byradikale. Dagens republikanere er ofte urbane, sekulære og elitepregede akademikere. Tilsvarende har den typiske monarkisten blitt en person med lavere utdanning og inntekt. Så lenge tallene skinner som de gjør i dag, er det ingen fare. Men et kongehus uten gode forbindelser til landets eliter, får problemer på lengre sikt.

Det er hipsterprinsen Haakon som skal arve denne problemstillingen. Han er en seriøs og grundig person som tar sine oppgaver med stort alvor. Den vanskeligste - og viktigste - er å gjøre kongehuset relevant i tider som skifter brått og ofte. En konge kan aldri gå forrest i samfunnsutviklingen, men må heller ikke befinne seg bakerst. Det er en ytterst krevende balansegang. Allerede nå er interessen for de kongelige gjøremålene meget lav. Bare de største blir dekket i mediene. Haakon den 8. må blåse nytt liv i kongehusets oppgaver og synlighet. Ellers blir han Norges 65. og siste konge.