TUSEN DAGLIG: «Mens Libanon tar imot mellom tusen og to tusen flyktninger hver dag, har Norge varslet at vi kan ta imot tusen overføringsflyktninger fra Syria», skriver artikkelforfatterne. Bildet er fra en flyktningeleir. Foto: Muhammad Hamed / Reuters / NTB Scanpix
TUSEN DAGLIG: «Mens Libanon tar imot mellom tusen og to tusen flyktninger hver dag, har Norge varslet at vi kan ta imot tusen overføringsflyktninger fra Syria», skriver artikkelforfatterne. Bildet er fra en flyktningeleir. Foto: Muhammad Hamed / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Norges «kapasitetsproblemer»

Norge må klare å øke vår «kapasitet» til litt mer enn 0,1 prosent av Libanons.

Meninger

Libanon, som er på størrelse med Rogaland, tar daglig imot godt over tusen syriske flyktninger. Det er mer enn vi i Norge har «kapasitet» til å ta imot i løpet av et helt år, ifølge den norske regjeringen.

På dørstokken til Europa er vi nå vitne til en av de største humanitære katastrofene siden andre verdenskrig. Med FNs sikkerhetsråd som demobilisert vitne, blør og dør Syrias sivilbefolkning i kryssilden mellom sentralmakten og et stort antall væpnede opposisjonsgrupper.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Flere og flere sivile forsøker å bringe seg og sine i sikkerhet fra krigshandlingene. Mer enn 2,6 millioner har søkt tilflukt i nabolandene Tyrkia, Jordan, Irak, Egypt og Libanon.

Libanon, et fattig land med færre innbyggere enn Norge, har nå tatt imot over én million syriske flyktninger. Landet nærmer seg tålegrensen og den skjøre politiske balansen mellom ulike folkegrupper i landet er i ferd med å forrykkes. Men til tross for de enorme kostnadene ved gjestfriheten overfor desperate naboer i nød, holder libaneserne dørene og grensene åpne.

Mens Libanon tar imot mellom tusen og to tusen flyktninger hver dag, har Norge varslet at vi kan ta imot tusen overføringsflyktninger fra Syria, halvparten ved at vi kutter kvoten tilsvarende fra andre land. Der har vi satt vår egen tåle- og kapasitetsgrense. Den er lav for et av verdens rikeste land.

I menneskerettighetenes og Flyktningkonvensjonens ånd, tar Norge til orde for at grensene til Syrias naboland ikke må stenges. Vi ønsker at sivile, kvinner, barn og eldre, kan slippe ut av krigssonen og komme i sikkerhet. Dersom vi skal ha et minimum av legitimitet når vi ber Syrias naboland fortsatt gi den syriske sivilbefolkning beskyttelse, må vi selv være villig til å gi sårbare mennesker beskyttelse her hos oss. Norges bidrag til å fjerne kjemiske våpen og vår økonomiske støtte til hjelpearbeidet er prisverdig. Men vi må gjøre mer.

Vårt viktigste bidrag er økt hjelp til syrere i Syria og nabolandene - vi får også betraktelig mer beskyttelse for hver krone der. Men noen mennesker finner ikke den beskyttelsen de trenger i regionen. FNs høykommissær for flyktninger har derfor bedt det internasjonale samfunnet om å avlaste nabolandene ved å ta imot flere overføringsflyktninger.

I denne situasjonen bør Norge yte mer raushet. Det den norske regjeringen kaller et kapasitetsproblem er egentlig bare et spørsmål om prioriteringer, om hvor gjestfrie vi ønsker å være og hvor stor medmenneskelighet vi ønsker å vise.

Vi bør bistå FN, nabolandene og humanitære organisasjoner med betraktelig mer støtte. Og vi bør bidra til at Syrias naboland holder grensene åpne, ved å vise at vi også er klare til å åpne våre dører for dem som trenger det mest. La oss derfor tredoble innsatsen - minst 3000 kvoteflyktninger fra Syria til Norge - og en tredobling av støtten til regionen. Norge må klare å øke vår «kapasitet» til litt mer enn 0,1 prosent av Libanons. Det kan vi lett gjøre - dersom vi vil.

Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i Norsk organisasjon for asylsøkere

John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International

Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp

Anne-Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Tove R. Wang, generalsekretær i Redd Barna

Torild Skogsholm, generalsekretær i Care

Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen