Norges månelanding

I dagens situasjon fremstår de miljøtiltakene Jens Stoltenberg nevnte i nyttårstalen, samt de som hans regjering har iverksatt så langt, som helt utilstrekkelige; som puslete, unnvikende og defensive, spør Arne Johan Vetlesen og Dag Olav Hessen.

STATSMINISTER Jens Stoltenberg skal ha ros for at han i sin nyttårstale viet klimaendringene mye oppmerksomhet. Bildet med hestehoven som titter frem der snøen skulle vært og der ungene skulle lekt med akebrett og ski, vil møte gjenkjennelse hos både unge og gamle. Temperaturen på Østlandet har i desember vært 6 grader over normalen, og selv om vi helt sikkert vil oppleve skivintre etter dette, så er uroen over klimautviklingen nå allmenn - også i det politiske miljø. Vissheten om menneskeskapte klimaendringer øker, men usikkerhetene er store når det gjelder hvor dramatiske utslag og konsekvenser vi kan forvente, og i hvilken grad dette er en reversibel utvikling innenfor en meningsfull tidsskala. Det er betydelig politisk enighet om at «noe må gjøres».Hva slags «noe»? Hva kan gjøres? Hva gjøres?Stoltenberg fremhevet to tiltak: byggingen av gasskraftverk på Mongstad med CO2-rensning fra 2014, og at staten skal kjøpe klimakvoter for utslippene som statsansattes utenlandsreiser fører med seg. Dette er vel og bra, men monner det? Er det en «månelanding»? Det som er slående, er at Stoltenberg ikke benytter anledningen til å ta ut det potensialet som ligger i at stadig flere nordmenn uttrykker bekymring for klimaendringene. Et demokratisk dilemma har vært at det er grenser for hvor miljøoffensive politiske ledere kan være uten å komme i utakt med velgere som vil ha billig bensin, billige flyreiser og full «forbruksfest» forøvrig. Nå synes dette bildet å være i endring. Det reelle klima og det politiske klimaskifte burde utnyttes for alt den er verdt med tanke på en klimapolitisk offensiv. I lys av dette fremstår tiltakene Stoltenberg nevnte i nyttårstalen, samt de som hans regjering har iverksatt så langt, som helt utilstrekkelige; som puslete, unnvikende og defensive.

NORGE ER flere ganger kåret til verdens beste land å bo i. Men det er også blant de land der hver innbygger lager de største økologiske fotavtrykkene. Faktum er at Norge er en gedigen miljøversting. Jo da, Norge har underskrevet Kyoto-avtalen. Men innfrir vi forpliktelsene? Nei. Alle prognoser tilsier fortsatt økning i norske utslipp, og selv om det er riktig at nasjonal energiproduksjon må sees i et internasjonalt perspektiv, så er faktum at en offensiv norsk petroleumsutvinning bidrar til stadig økte CO2-utslipp i en kritisk fase i klodens klima. Dette kan ikke være et område hvor Helge Lund skal ha siste ord.Hittil har det vært nærmest tabubelagt å sette spørsmålstegn ved nordmenns personlige forbruk - i alle fall fra såkalt «ansvarlig» politisk hold. Lavutslippsutvalget har også styrt utenom dette spørsmålet. Men er det noe som i sine virkninger, globalt og etter hvert også synlig lokalt, er uansvarlig, så er det forbruksmønsteret her i landet. Dersom klimaendringene skal bremses, må forbruket i de rikeste landene i verden ned, forbruk innebærer energikrevende produksjon og en stor grad av globalisert varehandel. Dette må telles som per capita CO2. For å bruke klisjeen: Det kan vise seg å bli en vinn-vinn-situasjon, slik det også vil være å befinne seg i front-en når det gjelder miljøvennlig teknologi.

NÅR FOLK FLEST erklærer seg bekymret hva jordens - barnas - fremtid angår, bør det lyse en lampe hos de politiske myndighetene. Tiden er moden for lederskap: å omsette ord i handling, bekymring i tiltak. Handling demmer opp for avmakt, likegyldighet og kynisme. Å lede er å gå foran med et godt eksempel.Det dreier seg i høy grad også om et personlig ansvar for hver enkelt. De fleste av oss har et enormt forbedringspotensiale. Kontorbygg og shoppingsentre står tent som juletrær hele døgnet. Flybilletter til fjerne himmelstrøk er billigere enn nattoget til Bergen. I rushtiden inneholder flesteparten av bilene kun en person. Vi har over 20 grader i alle oppholdsrom, uansett årstid og utetemperatur. Vi kaster ti ganger så mange kilo søppel som på 1950-tallet. Men mange føler ubehag ved julehandelen og synet av gavetrette barn halvveis nede i haugen av bruk-og-kast-leker. Dette dreier seg ikke om moralisme, det dreier seg ikke engang nødvendigvis om moral. Det dreier seg også om mening . Utviklingskurvene for livslykke og materiell velstand har for lengst skilt lag. Lykken har ikke økt her i landet siden 1960-tallet - det er det de materielle forskjellene som har.

SANT NOK, vårt økonomiske system er innrettet mot vekst: mot forbruksøkning hos deg og meg og økt avkastning for bedriftens aksjonærer og eiere. Kommersielle aktører bruker alle tilgjengelige kanaler for å skape forbrukere med umettelige og inntil nylig ukjente «behov» hos stadig yngre barn. Dagens foreldre må derfor handle motstrøms når de skal lære barna viktigheten av måtehold - den for vår tid viktigste av de klassiske dydene, ved siden av rettferdighet. Måtehold er veien til balanse og velvære.De politiske myndigheter må ikke bare rette et systemkritisk blikk på mekanismene som opprettholder og sågar forsterker et økologisk uansvarlig forbruksmønster. Skolen må også rustes opp. Hva lærer barna om klimaendringene; om truslene kloden må kunne takle i løpet av deres levetid? Lærere og undervisningsopplegg må oppdateres; det nye århundrets utfordringer på miljøområdet kan ikke møtes med 10 eller 20 år gammelt materiell. FNs klimapanel oppgraderer for tiden løpende sine anslag; skolen må hektes på, elevene må bevisstgjøres slik at de kan være med å forme utviklingen, ikke bli uvitende og avmektige ofre for den. Foreldre må ta med barna ut i naturen slik at de blir glade i alt det levende og utvikler respekt for dets eksistensrett.

VIKTIGST AV ALT: En fremtidsrettet politikk for en bærekraftig klode har ingen ting med en sektor eller et delproblem å gjøre: «miljøet» er ingen særinteresse. Samfunnet hjemsøkes av klimaendringene i alle dimensjoner, på tvers av faglige og departementale grenser. Alle ministere må agere som miljøministere på sine respektive ansvarsområder. Uten en bærekraftig fiskebestand, ingen vellykket fiskeripolitikk; ditto for næringsministeren, energiministeren osv. Bedrifter hvis produksjonsmåte, utslipp, transportbehov osv. forringer miljøet, har ikke livets rett. Økonomisk overskudd kan ikke gis forrang fremfor økologiske hensyn. Økonomien må bli grønn i gavnet, ikke bare navnet. Dette må bygge på en politisk visjon - igjen i gavnet og ikke bare i navnet. Forbruks-, skatte- og avgiftspolitikken må endres slik at det økologisk skadelige straffes og det bærekraftige stimuleres. Det nødvendige på lang sikt må prioriteres fremfor det lønnsomme på kort. Det økologisk påkrevde viser retningen for det politisk og moralsk riktige - skjønt mange dilemmaer vil selvsagt bestå.