STATSMINISTER Jens Stoltenberg skal ha ros for at han i sin nyttårstale viet klimaendringene mye oppmerksomhet. Bildet med hestehoven som titter frem der snøen skulle vært og der ungene skulle lekt med akebrett og ski, vil møte gjenkjennelse hos både unge og gamle. Temperaturen på Østlandet har i desember vært 6 grader over normalen, og selv om vi helt sikkert vil oppleve skivintre etter dette, så er uroen over klimautviklingen nå allmenn - også i det politiske miljø. Vissheten om menneskeskapte klimaendringer øker, men usikkerhetene er store når det gjelder hvor dramatiske utslag og konsekvenser vi kan forvente, og i hvilken grad dette er en reversibel utvikling innenfor en meningsfull tidsskala. Det er betydelig politisk enighet om at «noe må gjøres».Hva slags «noe»? Hva kan gjøres? Hva må gjøres?Stoltenberg fremhevet to tiltak: byggingen av gasskraftverk på Mongstad med CO2-rensning fra 2014, og at staten skal kjøpe klimakvoter for utslippene som statsansattes utenlandsreiser fører med seg. Dette er vel og bra, men monner det? Er det en «månelanding»? Det som er slående, er at Stoltenberg ikke benytter anledningen til å ta ut det potensialet som ligger i at stadig flere nordmenn uttrykker bekymring for klimaendringene. Et demokratisk dilemma har vært at det er grenser for hvor miljøoffensive politiske ledere kan være uten å komme i utakt med velgere som vil ha billig bensin, billige flyreiser og full «forbruksfest» forøvrig. Nå synes dette bildet å være i endring. Det reelle klima og det politiske klimaskifte burde utnyttes for alt den er verdt med tanke på en klimapolitisk offensiv. I lys av dette fremstår tiltakene Stoltenberg nevnte i nyttårstalen, samt de som hans regjering har iverksatt så langt, som helt utilstrekkelige; som puslete, unnvikende og defensive.