PÅVIRKET AV NORGE: Tankegodset og den politiske kultur Brandt møtte i Norge skulle han seinere bringe med seg tilbake til Tyskland. Bildet er tatt ved muren, i dagene etter murens fall av Dagbladets William Mikkelsen. I kveld feires Brandt på Nobelinstituttet og på Nobels Fredssenter.
PÅVIRKET AV NORGE: Tankegodset og den politiske kultur Brandt møtte i Norge skulle han seinere bringe med seg tilbake til Tyskland. Bildet er tatt ved muren, i dagene etter murens fall av Dagbladets William Mikkelsen. I kveld feires Brandt på Nobelinstituttet og på Nobels Fredssenter.Vis mer

Norges mest kjente politiske flyktning

I dag markerer vi at det er 100 år siden fødselen til en stor tysk politiker, en stor europeisk politiker og Norges mest kjente politiske flyktning.

Meninger

Norge var med på å fostre en av de største europeiske statsmenn i det 20. århundre. Brandt kvitterte med å bistå i Norges normalisering med Tyskland etter andre verdenskrig.

På den store festmarkeringen i Lübeck forrige uke var den tyske forbundspresidenten Joachim Gauck en av talerne. Han brukte anledningen til - på vegne av Tyskland - å takke Norge for at Brandt fikk oppholde seg her som politisk flyktning mellom 1933 og 1940, og avsluttet med å si «tusen takk» på norsk.

Åra i Norge var politisk viktige for Brandt. Han har seinere beskrevet denne tiden som «de viktigste og lykkeligste år» i hans liv. Og han brukte tiden godt. Bare fire dager etter hans ankomst til Oslo i april 1933 kom hans første artikkel i Arbeiderbladet: «Hvordan ser det ut i Hitler-Tyskland?» Den var undertegnet med hans dekknavn Willy Brandt, et navn han seinere skulle bringe med seg inn i tysk og europeisk historie.

Det hører med at ikke alle så med like blide øyne på den unge tyske flyktningen. Fremmedpolitiet ville utvise Willy Brandt. De forsøkte to ganger, men Brandt ble reddet av sine innflytelsesrike norske politiske venner. Brandt kunne altså blitt sendt ut av landet med de følger det ville fått for en som seinere ble en av de største europeiske politikere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Willy Brandt, eller Herbert Frahm som han da het, kom til Norge var han nærmest politisk aktivist. Han tilhørte en liten politisk gruppering langt ute på venstresida. Det norske politiske miljøet ga dårlig grobunn for hans ideologiske tanker. I stedet ble Brandt sterkt preget av den norske arbeiderbevegelsen. I sin bok «Min vei til Berlin» skriver han:

«Møtet med norsk ungdomsbevegelse hører til de lykkeligste delene av mitt liv. Her kom jeg sammen med venner som seinere skulle bære stort ansvar for utviklingen av eget land».

Tankegodset og den politiske kultur Brandt møtte i Norge skulle han seinere bringe med seg tilbake til Tyskland. Og det skulle prege hans politiske virke som borgermester i Berlin, som tysk utenriksminister og forbundskansler, og som mangeårig leder i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) og i Sosialistinternasjonalen (SI).Willy Brandt, som talte aksentfritt norsk, kom til å opprettholde den nære kontakten med Norge hele sitt liv, og da ikke bare gjennom sin kone Rut og hytta i Vangsåsen ved Hamar. Brandt ga viktige bidrag til arbeidet med å normalisere kontaktene mellom Norge og Tyskland etter andre verdenskrig. Det skjedde ikke minst fordi han selv representerte «det andre Tyskland». «Hitler er ikke Tyskland», var tittelen på en av de tallrike artiklene han skrev i norsk presse.

Det er interessant at 100-årsdagen for Brandts fødsel markeres i en tid da det er stor interesse for og oppmerksomhet omkring Tyskland i Norge. Etter noen tiår der norsk holdning til Tyskland til tider var preget av likegyldighet, er det lett å merke den nye interessen for Tyskland og Berlin. Erna Solberg valgte - som den tredje norske statsminister på rad - Berlin som sitt første utenlandske reisemål. Det sies at Berlin nå er Norges tredje største kunstnerby, målt etter antall unge norske kunstnere. Tysk språk tapte lenge terreng i skolen, men ser nå ut til å tiltrekke stadig flere studenter. Alt dette ville gledet Brandt.

Nå er ikke denne fornyede interesse for Tyskland og tysk et rent norsk fenomen. I alle nordiske hovedsteder er det i dag en sterk interesse for å utvikle forbindelsene til Berlin. Dette ga seg utslag i en stor nordisk konferanseserie i 2013 om de nordiske land og Tyskland i Helsingfors, Stockholm, København, Reykjavík og Oslo, og som resulterte i boka «Norden gjenoppdager Tyskland».

Willy Brandt holdt nær kontakt med Tyskland i de årene han bodde i Norge. Han besøkte Berlin flere ganger og reiste da på falskt norsk pass under navnet Gunnar Gaasland. Det var dristig. Etter krigen reiste han til Berlin som ansatt ved den norske militærmisjonen. Der var han formelt sett pressemedarbeider. Hans viktigste oppgave var imidlertid å følge den politiske utviklingen i Etterkrigs-Tyskland.Hans tid på den norske militærmisjonen ble avgjørende for hans seinere politiske karriere. Han kom tett innpå den politiske utviklingen i Berlin, og bestemte seg for å gå inn i Berlin-politikken. Da søkte han om, og fikk tilbake, tysk statsborgerskap. Det betydde at han måtte frasi seg sitt norske statsborgerskap.

Eksilåra i Norge var ikke bare en fordel for Brandt. Politiske konkurrenter som Konrad Adenauer og i særdeleshet Franz Josef Strauss, brukte tiden i Norge mot ham. De kom med politiske utsagn som antydet manglende tysk lojalitet. Et foto av Brandt i norsk uniform fra tiden ved den norske militærmisjonen, ble flittig brukt. Også enkelte av hans kritikere i eget parti brukte dette mot ham. Brandt skal ha vært sår over slike ufine antydninger om illojalitet.

I 1971 fikk Willy Brandt Nobels fredspris, først og fremst for sin «Ostpolitik». Dette var de små skritts politikk bygd på tanken om «forandring gjennom tilnærming». Brandts østpolitikk, som møtte mye motstand, var åpenbart en av grunnene til at de store endringene i Øst-Europa i 1980-åra skjedde på fredelig vis. Brandt fikk heldigvis oppleve murens fall i 1989, som i ettertid framstår som kronen på hans politiske livsverk.

I dag markerer vi at det er 100 år siden fødselen til en stor tysk politiker, en stor europeisk politiker, og altså - Norges mest kjente politiske flyktning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook