Fra han fyller 50 år er Munch den maler som tjente suverent mest i Norge. Suksessen i Tyskland er overveldende, og han ligger i toppsjiktet blant kulturlivets skattebetalere. Spesielt opptatt er likningsvesenet av hans beholdning av malerier. Selv framholder han at han trenger sine mange bilder rundt seg for å utvikles. De skal ikke selges.

Likevel betaler han i flere år eiendomsskatt for sine egne bilder (både ferdige og uferdige). Det gjelder blant annet de rundt 100 forberedende arbeider til Auladekorasjonene. (Skal filosofen beskattes hver gang han tenker, undrer Munch). Når han klager gis det svar at alle må behandles likt; status og berømmelse skal ikke gi fordeler. Men ingen andre malere betaler eiendomsskatt for egne skisser og studier!

Munch framholder at han ikke er noen «fabrikant» (i motsetning til andre malere). Før han blir fornøyd med de enorme Auladekorasjonene maler han fire sett. Totalt 55 svære bilder. Han får bygget flere uteatelierer, og investerer stort i maling og lerret; han ansetter en mann som lager blindrammer, samt utfører annet nødvendig snekkerarbeid for malingens del. Det er i Norge eller utlandet neppe noen som «arbeider på denne måte», skriver Munch. Utgifter og inntekter for monumentalverkene går opp i opp. De eneste som har tjent på Aulabildene er skattevesenet, ifølge ham selv.