GLADE LAKSER: Statsminister Jens Stoltenberg promoterer norsk sjømat sammen med kokk Jostein Medhus i Istanbul i Tyrkia. Foto: Kristian Skårdalsmo / SCANPIX
GLADE LAKSER: Statsminister Jens Stoltenberg promoterer norsk sjømat sammen med kokk Jostein Medhus i Istanbul i Tyrkia. Foto: Kristian Skårdalsmo / SCANPIXVis mer

Norges nasjonalfisk

Oppdrettslaksen er blitt et opphøyd, nasjonalt symbol med massiv politisk beskyttelse. Kritikk av næringen er uønsket.

INGEN ANNEN EKSPORTVARE får et mer fornemt følge enn oppdrettslaksen. Fisken er så viktig at den kan påkalle kongehuset, ledende statsråder, utenrikstjenestens elite, TV-kjendiser og mesterkokker når den skal selges over disk i et fremmed land. Laksen har overtatt skipsfartens posisjon som norsk markør i den store verden. Det er tunge materielle grunner til dette. Produksjonsvolumet har passert en million tonn og førstehåndsverdien er over 30 milliarder kroner. Sjømat er Norges største eksportartikkel etter olje og gass. Legg til at havbruk er en utkantnæring, og bildet er bortimot komplett. Oppdrettslaksen kan kokes, stekes, bakes, marineres og spises rå som sushi. Men den skal ikke kritiseres.

ESBEN HOLMBOE BANG er kjøkkensjef på stjernerestauranten Maaemo, for tida landets beste spisested. Restaurantens filosofi er å satse på kortreiste og økologiske råvarer, og å legge vekt på dyrevelferd og bærekraft. Da kjøkkensjefen gikk ut mot oppdrettsnæringen og kritiserte kvalitet og bærekraft, høstet han en storm han neppe forutså. Holmboe Bang ble forsøkt feid til side av fiskeriminister og fiskeoppdretter Lisbeth Berg-Hansen og andre bransjefolk med aggresjon og hånflir. De skulle ha seg frabedt at en amatør og luksuskokk tråkket på «folkets råvarer».

REAKSJONEN VAR interessant. En ting er at næringen og dens politikere ikke skjønner at restauranter som Maaemo gir viktige bidrag til ny bruk av norske råvarer og er utviklingslaboratorium for nye tilberedningsmåter og smakskombinasjoner. Mer interessant er tvetydigheten. Når næringens egne kokker tilbereder laksen, er den gjerne gourmetvare. Når det er politisk opportunt, blir laksen redusert til folkefisk og hverdagsmat.

DENNE TVETYDIGHETEN gjenspeiles i oppdrettsnæringens utvikling. Fra en sped start på 70-tallet, er norsk havbruk i dag den ledende globale aktøren når det gjelder laks. En viktig faktor har vært det norske forskningsmiljøet innenfor marinbiologi og akvakultur, som er i verdensklasse. Den raske veksten fra midten av 90-tallet og til i dag, medførte en økende ubalanse mellom volum og pris og i forhold til bærekraft. Utfordringen har vært svake priser og overbeskatning av fisk som blir brukt til å fôre laksen. Svaret ble økt produksjon og endring i laksens naturlige næringsopptak. Dette har medført bruk av stadig flere planteingredienser i fiskefôret. Det foregår forsøk med å gjøre laksen til en ren planteeter. Her ligger et paradoks som også er en etisk utfordring. Utviklingen av plantelaksen minsker trykket på bruken av fôrråstoff fra havet, men den reiser også spørsmål om hva slags skapning denne fisken egentlig er. Det er et dilemma som forbrukerne i økende grad vil interessere seg for.

OPPDRETTSNÆRINGEN har langt flere problemer enn dette. Det nasjonale, politiske målet er å sikre en balanse mellom miljømessig bærekraft og videre vekst og utvikling av næringen. Hensynet til miljøet skal være et grunnleggende premiss. Riksrevisjonen sier likevel i en rapport at «de miljømessige utfordringene i havbruksnæringen er blitt så vidt omfattende at næringen ikke kan sies å ha hatt en tilstrekkelig miljøtilpasset vekst». Problemkatalogen er omfattende: Spredning av lakselus, rømning og genetisk forurensning som truer den verdifulle villaksen. Forurensning fra avfallsstoffer fra laksen og bruk av medisiner og kjemikalier. Utilstrekkelig dyrevelferd. En av fem oppdrettslaks dør i fjorden før den når slakteriet. Beskatning av villfisk som brukes til for. Og ikke minst: Sviktende planlegging og styring fra myndighetenes side.

VI LEVER I EN OLJESMURT økonomisk gullalder. Evnen til å tenke nytt, strategisk og langsiktig svekkes av den nåværende rikdommens letthet. Likevel er det verdiene fra havet som representerer Norges framtid. Her finnes våre viktigste naturressurser, og utviklingsarbeidet har så vidt begynt. Det er på høy tid at dette også reflekteres i politikernes og medienes prioriteringer.

I EN NASJONAL STRATEGI for de marine ressursene må oppdrettsnæringen ha en sentral plass. Da må den gå i seg selv. Presset om stadig lavere pris og høyere volum, er en formel som i lengden ikke er bærekraftig. Det er grenser for hvor langt laksen kan presses til endring når det gjelder biologiske eller genetiske egenskaper. I stedet for stritte mot alle kritiske synspunkter på dette, er det på høy tid at næringen viser en helt annen åpenhet om egne problemer og egen atferd. På viktige områder representerer oppdrettsnæringen - i sin nåværende form - en trussel mot miljøet. Det kan ikke fortsette.