DEN STORE SKREKKEN:  Et scenario som må unngås for enhver pris. Foto: Esteban De Armas / Shutterstock / NTB Scanpix
DEN STORE SKREKKEN: Et scenario som må unngås for enhver pris. Foto: Esteban De Armas / Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Norges nei til kjernefysisk nedrustning

Norge har i mange år vært verdensledende i arbeidet for å presse på for kjernefysisk nedrustning. Den lederposisjonen har den nye regjeringen forlatt.

Meninger

Der Norge tidligere hadde en utålmodig stemme, har regjeringen på FNs generalforsamling sist høst vist resten av verden at den er mest opptatt av å bevare kjernefysisk avskrekking som et legitimt virkemiddel for Nato. Den tror åpenbart at kjernefysisk avskrekking gir oss sikkerhet. Det er en naiv illusjon.

Jeg tror at vi kan anta at kjernefysisk avskrekking virker...noen ganger. Det kan forhindre kriger...noen ganger. Det kan være den ultimate sikkerhetsgarantien...noen ganger. Men kjernefysisk avskrekking må virke hele tida hvis det skal være en akseptabel strategi. Konsekvensene av en svikt kan bli full atomkrig, hvilket ville føre til at minst 300 millioner mennesker blir drept og all sivilisasjon vil bli lammet i flere århundrer. Hvis det finnes den minste mulighet for et slikt utfall, da kan ikke det å belage seg på kjernefysisk avskrekking være en opsjon. Da må vi kvitte oss med atomvåpnene.

Det hevdes at flere kriser under den kalde krigen beviser at kjernefysisk avskrekking holder oss trygge. Men hvorfor forhindret ikke USAs atomvåpenmonopol Sovjetunionen fra å blokkere Berlin i 1948? Hvorfor gikk Kina inn i Koreakrigen i 1950, til tross for USAs atomvåpen-trusler? Hvorfor ble atomvåpenmakten Israel angrepet av Syria og Egypt i 1973? Og hvorfor avskrekket ikke Storbritannias atomvåpen Argentina fra å angripe Falklandsøyene i 1982?

Dette er åpenbare eksempler på at kjernefysisk avskrekking ikke har virket. Noen tror at det faktum at disse situasjonene ikke førte til bruk av atomvåpen beviser at kjernefysisk avskrekking virket. Men det er falsk logikk. Jeg kan gjøre en dum feil når jeg sitter bak rattet i bilen min og svinge brått ut i motgående kjørefelt, og likevel komme fra det med livet i behold. Selv om man aldri tidligere har vært involvert i en dødsulykke i trafikken, betyr ikke det at man er en perfekt sjåfør og at det aldri vil skje. Og selv om vi aldri tidligere er blitt kastet ut i en atomkrig, betyr ikke det at kjernefysisk avskrekking alltid vil kunne forhindre at nettopp dette skjer.

Kanskje det klareste og mest hårreisende eksempelet på et feilgrep som lett kunne ført til atomkrig, er fra Cuba-krisen. President John F. Kennedy visste at hvis han blokkerte Cuba, så ville krisen kunne spinne ut av kontroll. Han fryktet at med så mange styrker, så tett sammen, med så mye spenning, kunne noe lett gå galt og skritt for skritt eskalere til en krig og så til bruk av atomvåpen. Men Kennedy gjorde det likevel. Kjernefysisk avskrekking, frykten for atomkrig, holdt ham ikke tilbake. Og det var bare tilfeldigheter som gjorde at en atomkrig ikke brøt ut som resultat av Kennedys valg.

Det farligste øyeblikket fant sted lørdag 27. oktober i 1962, da et amerikansk U-2 spionfly på vei over Nordpolen fikk problemer og kom ut av kurs, nesten 50 mil inn i Sovjetunionen. Sovjeterne så spionflyet på radaren og sendte MiG-fly for å skyte det ned. USA sendte på sin side F-102 jagerfly for å finne og beskytte spionflyet. Men fordi Cuba-krisen var på sitt mest intense, tilsa det amerikanske beredskapsnivået at F-102-flyene ble bevæpnet bare med kjernefysiske luft-til-luft missiler. De eneste våpnene de amerikanske kampflyene hadde da de fløy inn i sovjetisk luftrom var altså atomvåpen. Hvis de to enhetene hadde kommet i nærheten av hverandre og kommet i kamp, ville det ha skjedd en kjernefysisk eksplosjon over Sovjetunionen, og en atomkrig ville ganske sikkert ha fulgt i kjølvannet av dette.

Heldigvis fant ikke de amerikanske og russiske kampflyene hverandre. Men det var ikke kjernefysisk avskrekking som forhindret atomkrig, det var flaks. Sivilisasjonens skjebne ble bestemt ved et kosmisk myntkast.

Historien om kjernefysisk avskrekking bør ikke berolige noen. Den gir grunn til bekymring. Men det er ikke bare historien alene som tilsier at kjernefysisk avskrekking en gang i framtida vil få katastrofale følger. Kjernefysisk avskrekking har nemlig en grunnleggende svakhet: mennesker. Det er ikke en maskin som går av seg selv. Vi mennesker er involvert i kjernefysisk avskrekking, og vi mennesker er feilbarlige. Derfor er også kjernefysisk avskrekking feilbarlig. En dag vil flaksen vår ta slutt, og vi vil oppleve atomkrig. Det er ikke et spørsmål om «hvis». Det er bare et spørsmål om «når». Og konsekvensene vil være uakseptable. Derfor kan vi ikke fortsette å belage oss på kjernefysisk avskrekking.

Kjernefysisk nedrustning er ikke en søt, idealistisk drøm. Det er en nødvendighet. For å komme dit må et internasjonalt forbud mot atomvåpen på plass. Jeg applauderer det norske stortingsflertallet, som har innsett dette faktum. Regjeringen, derimot, har nå trådt ut av en stadig voksende sirkel av nasjoner som vil gjøre alt som står i deres makt for å redusere den fare som atomvåpen utsetter oss for.

Det krever mot å fortelle mektige venner at de gjør ukloke valg. USA gjør et uklokt valg når de tror at de gjennom den fare som atomvåpen utgjør, kan skape trygghet.

Norge har gått fra å være en god, sterk venn med et vanskelig budskap til å være en svak venn med dårlig innflytelse.

President Kennedy sa en gang: «Av den som har fått mye, skal det ventes mye». Norge har fått en økonomisk posisjon som er uten like i verden. Regjeringens beslutning om å forlate Norges lederrolle innen kjernefysisk nedrustning er et stort feilgrep. Det setter både nordmenn og hele verdens befolkning i fare, og Norge lever ikke opp til sitt unike ansvar.

Norge bør igjen innta sin internasjonale lederrolle innen kjernefysisk nedrustning og slutte seg til det store flertallet av verdens land som vil arbeide for å stigmatisere, forby og avskaffe atomvåpen.

Det er det pragmatiske, forstandige og realistiske valget.