Norges nye gitarhelt vraket bunad som konfirmasjonsgave

Her kan du høre at det var et godt valg.

Hedvig Mollestad Thomassen (30) har vært Jarle Bernhofts gitaress siden 2007. Men du har ikke virkelig hørt Hedvig før du er blitt eksponert for hennes powertrio.

Med andrealbumet «All Of The Witches» seiler Ålesund-musikeren opp som en av våre nye, store gitarhelter.

Hedvig Mollestad Trio er blitt en stor konsertattraksjon både i Festival-Norge og for morgentrøtte ungdomsskoleelever i regi av Rikskonsertene.

Hedvig Mollestad har spilt med Jarle Bernhoft siden 2007, og har i tillegg samarbeidet med Hilde Marie Kjersem, El Doom og Trondheim Jazzorkester.

- Jeg begynte å spille på en akustisk gitar da jeg var 11 år. Til konfirmasjonen fikk jeg valget mellom bunad og elektrisk gitar. Jeg har fortsatt ikke bunad, forteller Hedvig Mollestad til Dagbladet.

- Noe av det første som slår en i møtet med musikken din, selv om den er hard og intens, er den varme, myke, fyldige tonen. Hvordan fant du den?
- Å finne sin tone er noe man aldri blir ferdig med. Man leter etter den kontinuerlig, det er en evig jakt. Men du kjenner når det er riktig, når det lydlige uttrykket, instrumentet, utstyret, sted og samspill smelter sammen i en opplevelse.

- Så det ligger like mye i utstyret som i fingrene?
- Tonen er nok ofte en konsekvens av rammebetingelser og ufrivillige valg. Jeg har ikke hatt anledning til å teste alle forsterkere i verden, så da jeg fant en jeg likte, har det handlet om å dra mest mulig ut av den. Jeg har prøvd masse gitarer, men denne her er utrolig allsidig, forklarer hun, og henter fram en kremhvit Gibson ES-335 fra den patinerte, brune gitarkassa.

- Jeg vet ikke om det er de originale mic?ene, dessuten har jeg fått satt på en Bigsby-arm. Den tåler å bli kjørt hardt på full guffe og den er sensitiv, og den gir mye for oss som liker å jobbe med feedback.

- Hva kom først for deg, jazz eller rock?
- Jeg klarer ikke å forholde meg til jazz og rock atskilt. Men jeg vokste opp med ganske gitarfri jazz i pappas platesamling, som Freddie Hubbard, Miles Davis og Art Farmer. Det var musikk hvor uttrykket ikke var så sint. For meg handler det like mye om hva som er energimusikk. Jeg har alltid beundret trommeslageren Paal Nilssen-Love, hørt ham på konsert mange ganger, og det slutter ikke å være magisk, vilt og fantastisk. Det er uinteressant om det er rock eller jazz.

- Hva med gitarforbilder? Jimi Hendrix og Jimmy Page, må man anta?
- I norsk sammenheng er det jo en gitartradisjon som krysser jazz og rock, som Terje Rypdal, Jon Eberson og Bjørn Christiansen fra Aunt Mary. Eberson ble jeg kjent med på Musikkhøgskolen, han har nok vært en spesielt viktig stemme for meg i min utvikling som gitarist.

- Det er mye debatt i Musikk-Norge for tida om vilkårene for mindre artister i strømmetjenestenes tidsalder. Man gjør det ikke lett for seg selv med å spille instrumental jazzrock på et ganske lite selskap?
- Ja, vi må spille masse konserter, liveinntektene er nødvendig for at det går rundt. Og så er vi ganske avhengig av å søke støtte — og få det. Men jeg tenker som så: Har man en god musikalsk idé, og man befinner seg i nærheten av noen som leter etter gode ideer, er mye gjort, forklarer hun, med henvisning til Rune Kristoffersen og hans Rune Grammofon-label.

Dessuten underslår hun ikke at trioformatet noen økonomiske smådriftsfordeler.

- Det er mye lettere å organisere en trio enn et større band, helt opplagt. Trioformatet er jo et av de klassiske formatene, se på trioene til Jimi Hendrix, se på Cream og for ikke å glemme ZZ Top. Trioformatet gir utrolig stor frihet, masse rom. Målet har vært å bygge trioen til en organisk enhet. I jazzen, til forskjell fra rocken, er det veldig flyktige konstellasjoner, man spiller med mange forskjellige musikere hele tiden. For meg har det vært spennende å se hva vi kan oppnå hvis vi spiller veldig mye sammen.

- Hvordan skiller «All Of Them Witches» seg fra debutalbumet «Shoot!»?
- Denne gangen har vi jobbet med å strukturere riffene og låtene mer, musikken er mindre improvisert og tydeligere rammet inn. Albumet er et steg videre fra det vi har gjort tidligere, men vi jakter fortsatt på et intenst uttrykk, enten det er svakt eller sterkt.

- Det er et stort spenn fra Jarle Bernhofts musikk til Hedvig Mollestad Trio. Hva annet kunne du tenkt deg å bruke ditt allsidige talent til?
- Jeg er først og fremst gitarist, og har ikke noe stort behov for å synge. Det hadde vært spennende å lage musikk for film. Og kanskje en gang spille inn en akustisk trioplate med pappaen min på flügelhorn og en kontrabassist.

BERNHOFTS HØYRE HÅND: Hedvig Mollestad Thomassen har spilt med Jarle Bernhoft siden 2007. - Også hans musikk oppsto i et slikt høl av et øvingsrom som dette, selv om det kanskje ikke høres slik ut, sier gitaristen fra Ålesund. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.
BERNHOFTS HØYRE HÅND: Hedvig Mollestad Thomassen har spilt med Jarle Bernhoft siden 2007. - Også hans musikk oppsto i et slikt høl av et øvingsrom som dette, selv om det kanskje ikke høres slik ut, sier gitaristen fra Ålesund. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet. Vis mer