Norges nye nasjonalisme

Norsk identitet og stolthet forankres vanligvis i naturen, i moralsk klarsyn ved forhandlingsbordet eller vårt "brennede engasjement" i internasjonalt bistandsarbeid. Vi har aldri vært særlig gode på krig, så da ble vi de beste på fred, og slik ble fortellingen om Norge, inntil nylig. Da ble alt litt mer komplisert. Norske soldater begynte å krige og dø. Nå vil soldatene ha æren som krig fører med seg. Heldigvis drypper det litt på oss alle sammen.

Norges nye identitet har fått blomstre innenfor det gamle selvbildet. Kampene i Meymaneh ble bare en ny måte å redde verden på. Business as usual, altså. Men det virker ikke som det er fred som interesserer oss lenger. Fred har blitt fasade. I stedet har vi begynt å klamre oss til Afghanistan slik vi klamrer oss til vinter-OL og Osloavtalen. I Afghanistan har vi funnet et sted hvor vi kan få reforhandlet Norges impotente image. I Meymaneh gjenfødes Norge som en nasjon av handlekraft. En nasjon av ære, og ikke bare prat.

I Afghanistan blir gutter til menn, og i avisredaksjonene er det mennene som skriver om dem. Det skrives om de strukturelle forutsetningen rundt det hele, om "fredsarbeidet". Ingen annen norsk debatt gir deltagerne høyere status. Mon tro om ikke tiltrekningen også ligger i å få assosiere seg, og kanskje til og med identifisere seg litt med «de tøffe gutta» ved fronten. De som ikke bare prater, men får jobben gjort. «Meymaneh» uttales med andakt.

I Aftenposten 26.05 leser vi at offiserer som har marsjert, svømt og skutt seg til imponerende uniformsbryst, ikke lenger skal få "overstråle dem som har utført bragder på slagmarken". Afghanistan har gjort det mulig for Norge å dekorere seg med skikkelige medaljer. Blodsmedaljer. Forsvarssjefen vil nå at offiserer som har gjort seg fortjent til utmerkelser gjennom risikofylt innsats i Afghanistan, skal skinne mer enn dem som "gjennom stor iver har samlet utmerkelser med ski og børse, i fredelige norske skoger". Man skulle nesten tro at de var blitt landssvikere.

Forsvarsdepartementet ber soldatromantiker A. Nore om å skrive kronikk. Han får vind i seilene, og blir leiesoldat i eget maskulinitetsprosjekt. Det blir foreslått at vi burde ha militærparader på Karl Johan. H. Hovland er også sentimental, og sier at mangelen på anerkjennelse av de norske soldatene som sloss for livet i Afghanistan er like påtagelig som fraværet av kritiske spørsmål. Han etterlyser også flere tapperhetsmedaljer, og han har vel langt på vei fått viljen sin. Hovland og Nore benytter også anledningen til å påpeke egen krigsethos. De har vært der. Vi kan høre nålen falle.

Så var det enda mer om medaljer. Forsvaret vurderer om norske soldaters mot i Afghanistan kan belønnes med Krigskorset. Men hemmeligholdet rundt de norske spesialstyrkene skaper hodebry. Slike fantastiske dilemmaer har Afghanistan skjenket oss. Og så var det disse jagerflyene. Hvilke er best? Det er på tide å finne ut, for nå skal vi kanskje bruke dem på ordentlig.

Norsk historie skal også justeres. 50 000 000 kroner skal brukes på filmen om Max Manus. I Norges hittil dyreste filmprosjekt skal krigshelten løftes frem i vår nye kollektive bevissthet. Det fine med historien, er at alle folkeslag på et eller annet tidspunkt har noe å vise til, ja til og med Norge. Ærebehovet lurer under overflaten, men det nevnes aldri. A. Nore fant frem den norske tysklandsbrigaden. Unge innvandrermenn søker også etter sitt lands tidligere storhet. Med iver leser de om sjahen og den store Xerxes på internett. De rapper om det i Teheran. I skyggen av den angloamerikanske fallosen sliter unge menn med det nasjonale selvbildet.

Oss versus dem-tenkningen følger med på kjøpet, for slik er nasjonalismens psykologi. La oss bare få hjem flere likkister med det norske flagget på. La oss få noen flere mohammedkarikaturer produsert i ytringsfrihetens og de skjulte fnisenes navn. La oss få litt tid til å rendyrke vår nye identitet. For det spiller egentlig ingen rolle hvem de er. De er et middel. Til å få skinne i egne øyne. På internett finner man grumset i som følger i kjølvannet av det barske språket i Afghanistandebatten. Flere unge menn som ikke klarer å formulere sin egen stolthet like elegant eller politisk korrekt. Ingenting klarer å samle en nasjon som en ytre fiende. Høy grad av sosial integrasjon føles deilig. Farlig deilig.

De ærekjære puster lettet ut etter at vi forkastet kvinnelig verneplikt, for kvinner er ikke ønsket. Ikke egentlig. Og ikke vil de heller. For hvem skal da kaste slengkyss til de tapre hjemvendte soldatene når de ruller nedover i tanks på Karl-Johan om tre år? Kvinner har sin tildelte plass i soldatromantikkens univers, selv om vi er flinke til å uttrykke oss korrekt. Det er våre tapre menn og kvinner i Meymaneh. Det er selvfølgelig bare språkpolitikk, i en ny verden av handling. Kvinner kan tukle med kjønnsperspektiver. I Afghanistan finnes nok å ta av. Både for far og for mor.

Soldatuniformen har blitt den nye landslagstrøya. «Gutta på skauen» har blitt «krigerne i Afghanistan». Hva er vel en gullmedalje på timila, når det begynner å bli dagligdags med skarpe episoder i ørkenen? I Norges nye nasjonalisme holder det ikke at heltene vinner på ski. Vi vil se Krigskorset. Militæret forvalter plutselig den nasjonale selvfølelsen. Men er det dette vi virkelig vil? På toppen av slottet svaier riksløven, ikke det norske flagget. Og riktig nok trengs æren. For hva skal man gi til en gutt som har fått sprengt av seg begge beina. Penger? Aktiv sykmelding? Da trenger vi medaljer som betyr noe. Landet takker deg, unge mann. Mens vi venter på den egentlige regningen.