Terje Søviknes:

Norges olje- og energiminister er for alle praktiske formål en klimafornekter

Terje Søviknes er selve legemliggjøringen av bremseklossene i klimapolitikken.

Kommentar

«Enten vil verden klare å bremse klimaendringene, eller så vil Norges økonomi gjøre det godt.»

Kalddusjen kom fra den høyt anerkjente internasjonale rådgiveren Sony Kapoor, og falt under Zero-konferansen i Oslo som ble avsluttet i går. Logikken bak det drepende resonnementet er enkel og innlysende: norsk politikk er basert på at oljeprisen og etterspørselen vil holde seg høy i mange tiår framover, slik at Norge fortsetter å tjene gode penger.

Ulempen er at da ryker klimamålene. Den norske suksessen vil forutsette at verden ikke har klart overgangen vekk fra fossil energibruk. Kloden vil bli kokt. Ved grytene vil den feite, norske staten stå som en av kokkene som skrur opp temperaturen på kokeplata.

Norges olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) framstår kanskje ikke som en av disse kokkene som vil stå og røre fornøyd i gryta. Da han tiltrådte som minister, understreket han at han tror på menneskeskapte klimaendringer. Han regnes også som en av de som tilhører den moderate fløyen i Fremskrittspartiet.

Det hjelper likevel lite hva du sier, når du i praksis gjør noe annet. Søviknes avfeier klimarisiko som noe oljeutvinning på norsk sokkel trenger å ta hensyn til. I går innrømmet ministeren at han ikke engang aner når oljefeltet Goliat i Barentshavet vil bli lønnsomt for staten.

Hvis du ikke er bekymret for oljens lønnsomhet, må du velge å se bort fra trusselen fra fornybare energikilder - og dermed løsningen på verdens klimautfordringer.

Men det er også en annen side ved Søviknes. Noe mer enn den høflige, teknokratiske avvisningen av klimarisiko. En side som også setter spørsmålstegn ved helt grunnleggende forutsetninger, ved selve klimaforskningen. På sin Facebook-side i helga lenket ministeren til en artikkel fra nettstedet Resett: «Miljøjournalister - representanter for makten». Den følger et klassisk mønster. Saken påpeker noen feil journalistikken har servert innen klimaområdet, før den trekker argumentasjonen ut i det absurde. Miljøpåvirkningen er overdrevet. Isbjørnen lever fortsatt, selv om isen trekker seg tilbake, skriver blant annet artikkelforfatteren.

Som om det ikke er et problem i seg selv at helårsisen i Arktis er i ferd med å forsvinne.

Eller at FN nå sier at verden styrer mot 3 graders oppvarming innen utgangen av århundret. En forferdelig nyhet, når vi vet at forskerne regner 2 graders oppvarming som grensen for når naturen setter igang sine egne, selvforsterkende utslipp - og vi mennesker for alvor mister kontrollen over planeten.

Eller at CO2-nivået i atmosfæren er høyere enn på 800 000 år, og at økningen i fjor var rekordstor, som Verdens meteorologiorganisasjon kunne melde i forrige uke.

Søviknes lenket ikke til noen av disse nyhetene. Men han lenket til Resett-artikkelen, med formuleringen: «Litt å reflektere over - hva tenker du?»

Siden Søviknes spør, så kan jo også jeg svare: det er ikke er miljøjournalistene som representerer makten. Ministeren representerer makten, og den stritter mot. Denne uka har det kommet ikke bare én, men to rapporter som viser hvordan oljeselskapene, blant andre Statoil, har drevet lobbyvirksomhet mot EU for å forsøke å låse unionen til en fossil framtid. Oljeselskaper har også drevet lobbyvirksomhet mot FNs klimapanel.

Dette illustrerer det største problemet for klimasaken i dag: det går for seint. Og det skyldes aktører som Terje Søviknes. Han er selve legemliggjøringen av bremseklossene i klimapolitikken, de som gjør at verden kan bli et utrolig mye vanskeligere sted å leve for unge mennesker i dag, og framtidige generasjoner.

President Barack Obamas tidligere seniorrådgiver Brian Deese utformet mye av presidentens klimapolitikk. Tirsdag var han gjest på Zero-konferansen, hvor han serverte bremseklossene i norsk politikk en real smekk.

På spørsmål om hvorfor Obama vedtok å forby oljeleting i arktiske strøk, karakteriserte Deese dette som moderat politikk: Forbudet ville jo uansett bare ramme prosjekter med lang investeringshorisont. De som ikke ville tjene penger før om 10-15 år, når verden uansett snart vil møte knekken i oljepris og etterspørsel, sa Deese.

Dette gjelder i praksis all norsk oljeleting.

I tillegg advarte han «på det sterkeste» mot subsidier for letevirksomhet. Også offisiell, norsk politikk som Søviknes ikke vil røre.

Politikere som Søviknes liker å framstille krav om å ta klimarisikohensyn som et angrep på oljebransjen. Men å ta hensyn til risiko handler ikke om å skru av kranene, det handler om å holde øye med dem.

Ministeren lukker øynene for dette, og er dermed for alle praktiske formål klimafornekter. Vi kan konkludere med å si som Søviknes: Litt å reflektere over - hva tenker du?