Norges rolle i Colombia

Colombias nyvalgte president Andres Pastrana fra det konservative parti, har lagt mye prestisje i å få i gang en fredsprosess i landet. Men det er mange skjær i forhandlingsfarvannet, og økt internasjonal oppmerksomhet og tilstedeværelse i landet er nå viktig for å bringe freden i havn. Norge kan ha en viktig rolle å spille.

Utover å ha tatt initiativ til forhandlinger med de to største geriljagruppene (FARC og ELN) har Pastrana foreslått reformer i grunnloven som skal gjøre landet mer demokratisk og øke den lokale innflytelsen i beslutningsprosessene. Han har truet med folkeavstemning om saken dersom de etablerte politiske aktørene stopper forslagene. Regjeringen løslot 10. oktober to av ELNs ledere, og underskrev tre dager etter en avtale om fortsatte fredsforhandlinger i 1999.
Det som har vakt størst oppsikt er avtalen om gjensidig tilbaketrekking av væpnede styrker i fem kommuner der FARC har kontroll. I sin tale til FNs hovedforsamling i slutten av september ba Pastrana FNs høykommissær for menneskerettigheter om internasjonale observatører til å overvåke den demilitariserte sonen. Et annet omdiskutert initiativ er «fredsfondet», som skal brukes til investeringer i økonomisk virksomhet på landsbygda og i tidligere konfliktområder.

Muligheten for fred i Colombia synes plutselig nærmere enn på lenge. Men vanskeligheter i fredsprosessen er heller ikke mangelvare: Den militære utviklingen er en indikasjon på hvor usikkert spillet om fred er. Fra tiden rundt presidentskiftet 7. august fram til i dag har geriljaen påført hæren store nederlag. Og i Bolmvarområdet har paramilitære grupper siden juni i år terrorisert landsbyinnbyggerne for å fjerne dem fra en strekning langs Magdalenaelva. En versjon om grunnen til dette er at de paramilitære bekjemper geriljaen. En annen går ut på at området, som er rikt på gull, skal ryddes slik at transnasjonale gruveselskap kan gå inn for å bygge ut gruvevirksomheten, som i dag kontrolleres av arbeiderkooperativer. Så langt har aksjonene fra de paramilitære ført til at mer enn 20000 mennesker har måttet forlate jorda og landsbyene sine. En rekke landsbyledere er myrdet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I løpet av den femti år lange borgerkrigen i Colombia har håpet om fred steget hver gang det velges ny president. Men så lenge fredsplanene ikke har vært forankret i en plan for virkelig demokratisering, har de ikke ført frem. Mange har derfor inntatt en avventende holdning til Pastranas strøm av fredsinitiativ.

Myndighetenes manglende evne til å gi de svakeste et sosialt sikkerhetsnett har gjort at krav om jordreform og oppbygging av grunnleggende sosiale rettigheter for alle nå vinner gehør langt utenfor geriljaens rekker. En avstemning organisert av frivillige organisasjoner gjorde at 4 millioner barn stemte ja til fred i oktober 1996. Året etter stemte 11 millioner voksne innbyggere for det samme. De som organiserte avstemningene er nominert til Nobels fredspris for i år. Flere hundre tusen var ute på gatene i midten av mai i år for å markere sitt ønske om fred og et oppgjør med de ansvarlige for alle overgrepene.

President Pastrana åpner nå tilsynelatende døra på gløtt for alt dette. Men han er under sterkt press fra den makteliten han selv er en del av om ikke å gå for langt. Hans økonomiske program er da også en forsterkning av innstrammings- og privatiseringslinjen til forgjengeren, og reaksjonene har begynt å komme. Statlig ansatte gikk ut i streik på ubestemt tid i forrige uke. At FARC benyttet innsettingen av sin framtidige forhandlingspartner til å demonstrere styrke gjør også deres motiver for å gå til forhandlinger mer uklare. Presidenten har i tillegg annonsert at det blir separate «samtaler» med de paramilitære, uten å gå nærmere inn på hvordan de skal integreres i en fredsløsning. Fra å være en grusom del av hærens strategi for å kvele geriljaens støttepunkter i befolkningen, har noen av disse gruppene utviklet seg til terrorbander utenfor hærens kontroll.

Den kriminelle volden, først og fremst representert ved narkomafiaen, utgjør en stor utfordring. Men det er den politisk motiverte volden som har satt dypest spor etter seg. Det er i hovedsak den som har ført til at antallet mennesker på flukt innenfor landets grenser har kommet opp i mer enn én million. Massakrer, overgrep og trusler har drevet hundretusener inn til slumområdene i de større byene.

Tiltro til Pastranas fredsprosess er derfor også avhengig av hvordan han legger opp til å takle denne utfordringen. Kravet fra de internt fordrevnes organisasjoner har hele tiden vært at regjeringen skal akseptere sitt statsrettslige ansvar for å løse situasjonen for de internt fordrevne og garantere alle borgeres sikkerhet.

Et tegn på at regjeringen kan ha en ny holdning i dette spørsmålet er returavtalen president Pastrana underskrev 4. oktober med ledere for de mer enn 20000 internt fordrevne fra Bolmvar. I avtalen garanterer regjeringen sikkerheten for dem som vender tilbake. Politistyrker skal inn i området og holde det fritt for gerilja og paramilitære.

Sammen med våre samarbeidsorganisasjoner har Flyktningerådet de siste månedene forberedt hjelpetiltak for de fordrevne fra Bolmvar. Dersom den nye returavtalen viser seg å gi sikkerhet for verdig, frivillig retur til hjemstedene, vil vi følge opp med tiltak i forbindelse med tilbaketrekningen. Erfaringene fra Urabaområdet nær grensen til Panama, der Flyktningerådet har ytt hjelp til fordrevne i lengre tid, viser imidlertid at garantier fra regjeringen ikke nødvendigvis er tilstrekkelig. Hæren kan ikke garantere de fordrevnes sikkerhet, selv om de er blitt fortalt at de kan vende trygt tilbake til sine landsbyer. Ifølge planene skal returen for de mer enn 10000 familiene fra Bolmvar ta til umiddelbart, og hele landet og det internasjonale samfunnet venter spent på hva som blir det faktiske resultatet av avtalen.

Fredsprosessen i Colombia er for en stor del blitt presset fram fordi det er åpnet et demokratisk rom mellom de krigførende partene, der problematikken rundt internt fordrevne og brudd på menneskerettighetene kan diskuteres uten at deltakerne i debatten stemples som geriljasympatisører.

Men det nye forhandlingsrommet kan lett bli stengt av de som er interessert i at volden skal fortsette. Pastrana sier selv at freden har mange fiender. Menneskerettighets- og demokratiforkjemperne har alle lagt vekt på sin nøytralitet og den humanitære innretningen på sitt arbeid. Likevel har mange mistet livet på grunn av attentater, eller de er blitt truet til å reise utenlands og avbryte virksomheten. For dem er internasjonal tilstedeværelse rett og slett en livsforsikring. Peace Brigades International er eksempel på en organisasjon som ledsager colombianske menneskerettighetsforkjempere som trues på livet. Deres arbeid har utvilsomt reddet liv. Flyktningerådet har kunnet støtte oppblomstringen av det sivile samfunn gjennom flere års samarbeid med organisasjoner som arbeider med internt fordrevne i Colombia, og direkte støtte til internt fordrevne. Deler av midlene fra årets TV-aksjon vil gå til å fortsette dette arbeidet.

FNs høykommissær for menneskerettigheter og Høykommissæren for flyktninger har begge åpnet kontor i Bogota. Men det er behov for at flest mulig internasjonale aktører, både myndigheter og private organisasjoner, støtter opp under det viktige arbeidet som gjøres på grunnplanet i Colombia. Flere norske organisasjoner står på terskelen til å engasjere seg direkte i landet. Vi hilser denne utviklingen velkommen. Norge har et navn som nøytral mekler i fredsprosesser, og vil kunne bidra til framdrift mot fred, selv i en så komplisert situasjon som den colombianske. Å gi Nobels fredspris til arrangørene av fredsavstemningene de siste to årene, i tillegg til fortsatt økning i resten av det norske engasjementet, ville være en kraftig støtte til dem som ønsker fred i landet. Bare økt internasjonal oppmerksomhet, tilstedeværelse og støtte til dem som holder det nye forhandlingsrommet åpent, kan sikre at fredsprosessen fortsetter framover, og ikke stopper opp i nye voldsorgier.