Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norges rolle i Kongo

Hvilken rolle bør Norge spille i forhold til å sende FN-styrker til Kongo, spør Morten Bøås.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KONGO OG HELE

den sentral-afrikanske region har vært herjet av krig siden midten av 1990-tallet. Desember 2002 ble Kongos regjering og brorparten av landets mange væpnede grupper enige om en fredsavtale. Det er på bakgrunn av iverksetning av denne at det i dag diskuteres hvorvidt Norge bør sende tropper til en fredsbevarende styrke i regi av FN. Det internasjonale samfunn bør uten tvil engasjere seg i den sentral-afrikanske konflikten, men dette engasjementet bør være bygget på en nøyaktig analyse av hva den underliggende problematikken er og hvordan denne best kan løses. Denne typen analyser har så langt vært fraværende i det internasjonale samfunns spede forsøk på å bringe fred til denne delen av Afrika. Fredsavtalen av desember 2002 føyer seg dessverre inn i dette bildet.

HVA ER SÅ

situasjonen i dag? Krigen i Sentral-Afrika er ikke det galmannsverk vi kan få inntrykk av i media, men en krig som springer ut av fattigdom, undertrykkelse og urettferdighet. Sentralt her, som så mange andre steder i Afrika står spørsmålet om statsborgerskap. Hvem har rett til å påberope seg statsborgerskap i Kongo, i Rwanda, i Burundi eller Uganda? Dette er i dag det sentrale spørsmålet i afrikansk politikk, men dessverre så blir det lett fortrengt til fordel for en lettvinn debatt hvor krig i Afrika blir servert oss som «grådighetskriger», hvor krigsherrer og banditter slåss om å få plyndret sine egne land og samfunn så grundig som mulig. Denne type forklaring har også vært mye fremme i debatten om Sentral-Afrika. Det er ingen tvil om at mineraler og spesielt koltan som brukes i mobiltelefoner er en del av hva regjeringen og de mange opprørerne kjemper om. Det er viktig at vi er oppmerksomme på denne siden av den kongo-lesiske konflikten, men dette må ikke forlede oss til å tror at dette kun er en «grådighetskrig».

HVOR GALT DET

da kan gå er situasjonen i Ituru-provinsen i det nordøstlige Kongo et godt eksempel på. Et av premissene for fredsavtalen var at hovedproblemet ble definert som de utenlandske troppene som stod inne i Kongo. Spesielt viktig mente man det var at troppene fra Rwanda og Uganda ble trukket ut. Det var en utbredt oppfatning blant aktivist-organisasjoner som Global Witness og International Crisis Group at Rwanda og Uganda var dypt involvert i utvinning og handel med koltan og derfor også indirekte var ansvarlig for krigen. Derfor måtte det viktigste være å få disse landene til å trekke sine tropper ut av Kongo så fort som mulig. Det var imidlertid når Uganda oppfylte sin del av fredsavtalen at situasjonen i Ituru virkelig kom ut av kontroll. De 750 FN-soldatene i området maktet overhodet ikke å kontrollere situasjonen. De kamphandlinger og påfølgende overgrep mot sivilbefolkningene som nå finner sted er som en beretning om et varslet skipsbrudd. Dette måtte skje.

DET ER KLART

at på sikt må en hver avtale som kan bringe varig fred til Kongo og Sentral-Afrika legge opp til en tidsplan for at utenlandske tropper trekkes ut av Kongo, men dette kan ikke skje uten at man tar høyde for de endringer av maktbalansen mellom ulike lokale grupper dette vil føre til. Denne problemstillingen valgte imidlertid både forhandlerne fra FN og fra Sør-Afrika og Botswana å overse. Årsaken til dette var at man så seg blind på den destruktive rollen man mente Uganda og Rwanda spilte i koltanhandelen og glemte at tropper fra disse landene også bidro til å stabilisere lokale konflikter. I den grad man i det hele tatt var opptatt av denne problematikken så regnet man med at FN-styrken i området skulle være i stand til å ordne opp. Dette skulle vise seg ikke å være tilfelle. I det øyeblikk de ugandiske troppene forlot Ituru brøt det ut voldsomme kamper mellom de to dominerende etniske gruppene i området Hema og Lendu. FN-styrken ble stående som passive tilskuere til at etniske militsgrupperinger drepte, lemlestet og voldtok i desperate forsøk på å fylle det maktvakuumet som oppstod når de ugandiske troppene trakk seg ut.

I DE MEDIEOPPSLAG

som fulgte har man stort sett lagt vekt på volden, spesielt har man vært opptatt av dens mest eksotiske utslag som for eksempel ryktene om kannibalisme. Folkemord har det også blitt spekulert i. Situasjonen for befolkningen i dette området er uten tvil ekstremt vanskelig, men de står imidlertid ikke i fare for å bli spist opp av gale banditter. Det er heller ikke korrekt å snakke om folkemord i Ituru. For å gjennomføre et folkemord trengs det en relativt høy grad av organisering og en sentralisert ledelse. Dette fantes i Rwanda i 1994, men overhode ikke i Kongo i 2003. I den grad årsakene til de nye kamphandlingene overhode har blitt kommentert er det i sammenheng med koltanutvinning- og handel. Det er imidlertid ikke dette konflikten først og fremst handler om. Utvinning og handel med koltan er et relativt nytt fenomen. Det samme kan vi ikke si om denne konflikten. Både i Ituru og andre steder i Kongo må løsninger ta høyde for den historiske kontekst konfliktene har oppstått innenfor.

HELT SENTRALT

står spørsmål knyttet til rett til jord og land, og spørsmålet om statsborgerskap. Ulike etniske grupper må gis sikkerhetsgrantier ved at det etableres felles sett av rettigheter og plikter i hele regionen knyttet til hva det innebærer å være statsborger; det være seg av Kongo, Rwanda, Burundi eller Uganda. Dagens konflikter er nært knyttet til politiske ledere som har manipulert slike spørsmål både for å skaffe seg støtte, men vel så viktig som del av en «splitt og hersk»- strategi for politisk overlevelse. Mobutu var en mester i denne delen av det politiske spillet i Sentral-Afrika, og betydelige deler av konflikten i Ituru er knyttet til hvordan han og andre ledere har benyttet jordspørsmålet i et kynisk politisk spill. Løsninger på denne typen spørsmål krever mye mer enn en FN-styrke. Først og fremst trengs det eksterne parter som er villig til å investere tid og ressurser, og som er villig til å tåle en rekke tilbakeslag. Det finnes ingen lettvint vei ut av den kongolesiske konflikten.

DET ER DERFOR

også gode grunner til å tenke gjennom på nytt hvordan vi forholder oss til kriger som den i Kongo. Hvis vi aksepterer at dette først og fremst er en krig skapt av dype historiske konflikter, så bør det også være klart at det viktigste nå er å starte arbeidet med å reetablere tillit mellom partene. Et av de store problemene i dag er at de ulike partene ser både krig og politikk som et null-sum-spill, hvor man enten taper eller vinner. Det finnes ingen mellomposisjoner. De må skapes, og det er all grunn til å spørre seg om en fransk-ledet FN-styrke med betydelig finansiering fra Belgia vil evne en slik oppgave. Frankrike er fortsatt belastet med tilknytningen til regimet som gjennomførte folkemordet i Rwanda, og Belgia som en tidligere sentral kolonimakt i regionen har sitt av historisk bagasje og slepe på. Det er all grunn til å spørre seg om partene vil ha tillit til en slik styrke.

Vi må hjelpe både de krigførende parter og det eksisterende sivile samfunn i regionen til å fokusere på de underliggende problemstillingene knyttet til sosial, politisk og økonomisk urettferdighet. Det er bare samtaler om slike spørsmål som kan bidra til å lime den sentral-afrikanske regionen sammen igjen. Norge bør avgjort ta et ansvar. Dette bør komme i form av et engasjement som hjelper de involverte parter frem til de samtaler om rett til jord, land og statsborgerskap som må komme i gang. Støtte til en slik regional prosess vil være et kjærkomment tillegg til en fredsbevarende operasjon som fort kan havne i store legitimitetsproblemer.