Norges rolle i Sudan etter valget

HVORDAN VIL vil et rød grønt alternativ følge opp fredsprosessen i Sudan? Støtteforeningen for Fred i Sudan (SFS) utfordrer de rød grønne partiene på de krevende oppgavene som en offensiv norsk Sudan politikk innebærer.

Sudan er for tiden et av de viktigste landene i norsk utenrikspolitikk. Over de neste tre årene skal 1,6 milliarder norske kroner brukes på å bygge freden i dette krigsherjede landet. En grunn til at Norge bruker usedvanlig mye ressurser og penger på Sudan, er at Norge sammen med USA og Storbritannia er sentrale støttespillere i fredsprosessen. Etter signeringen av den omfattende fredsavtalen i januar i år mellom regjeringen i Khartoum og geriljabevegelsen i sør, SPLM, har et høydepunkt i prosessen vært innsettelsen av John Garang, lederen for SPLM, som visepresident i den nasjonale overgangsregjeringen. Dessverre døde Garang i en helikopterulykke 30. juli. Denne hendelsen og de påfølgende opptøyene i hovedstaden Khartoum, samt fortsatt krigføring i den vestlige provinsen Darfur, har skapt usikkerhet rundt iverksettelsen av fredsavtalen.

Internasjonalt engasjement er derfor viktigere enn noensinne. Her har Norge et spesielt ansvar. Som en av de mest sentrale pådriverne i fredsprosessen og som internasjonal garantist, må Norge nå vise at de er villige til å gjøre en særlig innsats for den videre implementeringen av fredsavtalen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SFS ØNSKER at det rød-grønne alternativet skal forplikte seg til å følge opp Norges offensive Sudan-engasjement. Det er ikke forfatternes intensjon å bidra på noen av partienes side i høstens valgkamp, men det har vist seg at det er de to siste ikke-sosialistiske regjeringene som har vist et sterkt og klart engasjement for fredsprosessen i Sudan. Den første Bondevik-regjeringen startet arbeidet med å legge til rette for konstruktive samtaler mellom Sudans regjering og opprørsbevegelsen i sør.

Dette arbeidet ble riktignok videreført av Ap-regjeringen, men det norske engasjementet ble klart intensivert under den sittende regjering. I sin tale om en «ny utenrikspolitikk» nylig, kom Kristin Halvorsen med relativt forpliktende løfter for økt satsning på fred og forsoning under en rød-grønn regjering. Halvorsen var også ganske klar på at en rød-grønn regjering vil øke det norske bidraget til FN-styrker i Sudan. Vi forventer derfor at Norges Sudan engasjementet ikke vil minske under en rød-grønn regjering. Vi har imidlertid til gode å få klarhet i hva som er det rød-grønne alternativets strategi for Norges innsats i Sudan foruten å øke antallet norske FN soldater.

DET ER på sin plass å kreve en slik strategi fordi den politiske situasjonen i Sudan er svært komplisert. Vi tør påstå at en omfattende norsk satsning på Sudan vil by på noen av de mest krevende utenrikspolitiske utfordringer en ny rød-grønn politisk ledelse skal ta tak i: Hvordan skal den norske regjering forholde seg til en maktelite i Sudan som på den ene siden har signert en avtale om demokratisering og avholdelse av valg, men som daglig begår grove brudd på menneskerettighetene?

I forbindelse med opptøyene i Khartoum etter Garangs død satte Sudans regjering inn sikkerhetsstyrker som med sine voldelige håndtering av situasjonen var ansvarlig for mesteparten av de 130 døde. Overfor slike brudd på menneskerettighetene og generell mangel på implementering av fredsavtalen, kan den norske regjeringen lett måtte velge mellom å fordømme overgrepene eller bevare et godt forhold til makthaverne i Sudan. Når vil Norge eventuelt gå inn for at bistandspenger til Sudan skal holdes tilbake? Hvordan kan Norge best øve politisk påvirkning overfor makteliten i nord og sør slik at partene ser seg tjent med å implementere fredsavtalen og respektere menneskerettighetene?

DEN VEDVARENDE KRISEN i Darfur er og vil fortsette å være en stor utfordring for norsk utenrikspolitisk ledelse. Dimensjonene på krisen i Darfur er enorme. Siden våren 2003 har mer enn to millioner mennesker blitt drevet på flukt og mer enn 200 000 mistet livet som følge av konflikten. Til tross for en omfattende internasjonal nødhjelpsinnsats dør det hver måned om lag 10 000 mennesker av underernæring og sult. SFS synes det er urovekkende at krisen i Darfur ikke ble nevnt med ett ord i Halvorsens tale om de rød-grønnes utenrikspolitikk. En spesiell utfordring i forhold til Darfur gjelder prosessen med å straffeforfølge ansvarlige for etnisk rensning, massevoldtekter og overgrep mot sivile. Denne prosessen kan bli meget delikat dersom den internasjonale strafferettsdomstolens etterforskning peker mot sentrale medlemmer av overgangsregjeringen, slik som vise-president Ali Osman Taha.

På den ene siden kan det være helt nødvendig å rettsforfølge ham for å bryte den onde sirkelen av straffefrihet for krigsforbrytelser i Sudan. Samtidig er Taha en som har forhandlet frem fredsavtalen og en som har forpliktet seg til å gjennomføre den. Hvis Taha om noen år risikerer å bli utlevert til den internasjonale strafferettsdomstolen etter et valg og maktskifte i Sudan, vil han den nærmeste tiden kunne gjøre mye for å hindre at frie og rettferdige valg gjennomføres.

Vil den norske regjering være villig til å se gjennom fingrene på at ansvarlige for etnisk rensning i Darfur går fri, mot at fredsavtalen ikke saboteres? Er det mulig å få til en troverdig demokratiseringsprosess i Sudan så lenge medlemmer av den tidligere regjeringen ikke straffeforfølges for grove brudd på menneskerettighetene?

EN SISTE UTFORDRING vi vil peke på for Norges engasjement i Sudan gjelder videre oljeutvinning i landet. Hva hvis et norsk oljeselskap får en kontrakt i Sudan? Et norsk oljeselskap vil kunne opptre ansvarlig i Sudan sammenlignet med andre oljeselskaper, men med et norsk oljeselskap i landet vil Norges omdømme som relativt nøytral lett kunne svekkes. Krefter som ønsker å sverte Norge og sabotere fredsprosessen kan spille på at Norge ikke bare har humanitære interesser i Sudan. Bør UD bruke sin innflytelse i Sudan til å hjelpe et norsk oljeselskap til en kontrakt i landet, eller bør politisk ledelse i UD oppfordre Hydro og Statoil til å holde seg unna?

Med fredsavtalen av januar i år har Norge nå en historisk sjanse til å bidra til å skape en positiv utvikling i Sudan. I Sudan er det uansett store forventninger til at Norge skal bidra til og garantere for at avtalen iverksettes. En rød-grønn regjering vil dermed overta et formidabelt ansvar og store utfordringer når de lover en videreføring av en offensiv norsk fred og forsonings politikk. I den sammenheng ser vi positivt på Halvorsens løfter om at hvis de rød-grønne overtar skal utenrikspolitiske spørsmål i større grad drøftes i Stortinget og bringes ut i den offentlige debatten. Kanskje kan det hindre at en ny regjering trår alvorlig feil i en så komplisert kontekst som Sudan?