SPAHETTIOPPSKRIFT: - Vi har et stadig økende antall ordninger – hver designet for å adressere et spesielt behov på ett område innen velferd, kultur- eller næringsstøtte. Det er oppskriften på spagetti, skriver artikkeforfatteren. Foto: Dagbladet
SPAHETTIOPPSKRIFT: - Vi har et stadig økende antall ordninger – hver designet for å adressere et spesielt behov på ett område innen velferd, kultur- eller næringsstøtte. Det er oppskriften på spagetti, skriver artikkeforfatteren. Foto: DagbladetVis mer

Borgerlønn:

Norges spagettikode

I vårt samfunn likner myriaden av velferds-, subsidie- og tilskuddsordninger på spagettikode.

Meninger

«Spagettikode» er et begrep innen dataprogrammering: Kode som er skrevet så rotete og komplisert at programmereren mister oversikten over hva den gjør. Den kolliderer med seg selv og skaper feil og uønskede effekter. I vårt samfunn likner myriaden av velferds-, subsidie- og tilskuddsordninger på spagettikode. La oss rydde opp i koden slik at den gjør hva vi ønsker – slik at vi styrer den og ikke motsatt.

Spaltist

Øyvind Steensen

Visuell formgiver og spill- og filmskaper, samt talsperson for Borgerlønn BIEN Norge.

Siste publiserte innlegg

Samfunn og mennesker er mer komplekse enn dataprogrammer, men vi har våre behov og responderer på stimuli. Når utvalget mennesker blir stort vil insentivstrukturer i systemet gi stor effekt, så vi bør passe på at de faktisk spiller på lag med våre mål.

Ved å investere i hverandre gjennom velferdsstaten har det norske samfunnet blomstret, men nå er vi fanget i et paradoks. Vi blir fortalt fra høyeste hold at vi enten må kutte i velferden eller jobbe lengre og hardere, men det henger ikke på greip når et økende antall jobber blir borte gjennom effektivisering, automatisering og utflagging.

Det forteller meg at hvis vi er seriøse angående kompetanseheving og effektivisering, bør vi begynne med politikken og offentlig forvaltning. Vi trenger verken å kutte i velferden eller jobbe mer – bare å være smartere. Vi bruker enorme summer på et system som indirekte skal bidra til verdiskaping, men vinninga går ofte opp i spinninga. Verdiskapingen kan potensielt være skyhøy, men folk møter like mange stengsler som muligheter.

Det skyldes at vi har et stadig økende antall ordninger – hver designet for å adressere et spesielt behov på ett område innen velferd, kultur- eller næringsstøtte. Unødvendig mange linjer kode, hver designet for å «hardkode» en ønsket effekt – det er oppskriften på spagetti. Spør en programmerer. Å skrive enda flere linjer kode gjør det ofte bare verre. Velmenende hensikter er ikke nok. Vi må se på helheten og være pragmatiske. Slik det er nå prøver vi å få systemet til å motvirke uønskede mekanismer som allerede er bygget inn i det.

Eksempelvis må arbeidsledige veie opp fordelene med å satse på jobbmuligheter – som i dagens samfunn ofte er flyktige – mot at dagpengene avkortes eller stoppes, med risikoen for ny saksbehandling og en periode uten inntekt. En klassisk trygdefelle.

Måltallstyring insentiverer NAV til å holde arbeidsledighetstallene kunstig lave ved å sende folk på tiltak som sjelden bidrar til ansettelser, men isteden åpner for utnyttelse fra velferdsprofitører og presser lønningene ned for andre arbeidssøkere.

For å få sosialhjelp må søkere tømme seg for ressurser og havne i et hull som ikke kan fylles av sosialhjelp. Hvis man ønsker tryggheten Folketrygdloven i teorien garanterer alle, er det uførestatus man må skaffe seg, og det er derfor populært. Mange bygdesamfunn holdes i live gjennom NAV, men bare så vidt, for stigma, lav selvfølelse og nevnte trygdefeller legger lokk på aktiviteten.

En jungel av subsidier og tiltak er sårbart for forskjellsbehandling hvor portvoktere plukker vinnere og tapere, og det svekker tillit til systemet, bidrar til fordommer og sår splid mellom grupperinger. Når det er slik insentiveres de mektigste til å rigge systemet til egen vinning gjennom regulativ fangst. Dessuten kan vi spørre hva som er poenget med tilskuddsordninger hvor søkerne og saksbehandlerne bruker langt mer penger totalt enn hva som deles ut i støtte.

Ironien er komplett når pengebruken i disse prosessene blir forsøkt demmet opp for gjennom politiske tiltak som strammer inn reglene slik at færre blant de som trenger støtte kvalifiserer.

Joda, målrettede tiltak er selvsagt nødvendig her og der, men fundamentet i systemet burde fange opp de fleste situasjoner. Det er eneste måten å holde koden oversiktlig og velfungerende. Det er der en universell grunninntekt – også kalt borgerlønn – kommer inn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook