Norgespakke

En håndfull Norge.

CD: Åpningen på Oslo-Filharmoniens nye tilbudspakke, skreddersydd for turister som vil ha en håndfull av Norge med seg hjem, er en sjelden fulltreffer. For der synger først Arve Moen Bergset «Vélkomne med Æra» som originalt stev, før Oslo-Filharmonien setter inn med Geirr Tveitts utsetting av den samme melodien for fullt orkester i «Hundrad Hardingtonar».

Det er en av de vakreste og mest inntrengende

melodier som er skapt på norsk grunn, og fortolkerne bærer det helt fram.

SÅ ER DET TID FOR Å STILLE OM, fra lavmælt og poetisk varhet og til norsk med større forbokstaver, som det jo er mye av i vår nasjonale toneskatt, enten musikken er signert Johan Halvorsen, Johan Svendsen, Harald Sæverud eller Grieg sjøl.

Men redigeringen av denne norgespakken er gjort med nennsom hånd, likevel. Kraftpatriotismen er sortert fra, og orkestret byr på fin orkestermusikk, særlig av Johan Svendsen og også på selveste Griegs a-moll, med Sigurd Slåttebrekk som solist.

Tolkningen er ikke eksepsjonell, men gjennomført god. Og den lyser opp når Slåttebrekk får tatt sitt mer inderlige register fram, i Andanten. Da spisser vi ørene.

Det gjør jeg for min del også hver gang Geirr Tveitt slipper til på denne utgivelsen, med kresent håndplukk nettopp fra «Hundrad Hardingtonar», med og uten originalmelodiene i Moen Bergsets vakre stevutgave.

OG NÅR SANT SKAL SIES, det er jo dette som er norskromantisk orkestermusikk, når vi først skal by turistene noe av vårt eget. Og de får det servert i en innspilling som gjør ære på vårt førende orkester, for anledningen dirigert av russeren Michail Jurowski.

Mitsuko Uchida begynte sin karriere som stor Mozart-pianist. Hennes siste utgivelse på Philips, sammen med Mark Steinberg i Mozarts Fiolinsonater minner oss om det. Og også om hvor mye hun har vokst som fortolker.

For selv om fiolinen er framtredende på solistplass her, så er det Uchidas klaver som fanger oss inn. Det skjer så mye i underteksten når hun setter an. Du makter rett og slett ikke å ta oppmerksomheten bort fra et klaverspill som løfter fram en stemmevev som røper hvor subtilt Mozart kan holde det gående, også der hvor han er utenfor begivenhetenes sentrum.

Men han har nok til Steinberg også.

Han for sin del kvitterer for tilliten på en måte som spiller opp til makkerskapet med Uchida, og bidrar til en av de mest sødmefylte utgaver av Mozarts Fiolinsonater som jeg har hørt på lenge.

SKAL DU BYGGE DEG OPP en operasamling på CD, er mulighetene større enn noen gang. Også om du ikke har flust med penger. Ta Deutsche Grammophons nye «Opera House»-lavprisserie for eksempel. Der har de hentet fram Abbados innspilling av Verdis «Aida» fra 1981 fra katalogen. Hør på Plácido Domingos lysende høyde for eksempel. Eller konsentrer deg om Abbados intuitive føling for dramaturgien i materialet han formgir så mesterlig med mannskap fra La Scala.

Det er langt mellom hver gang det har vært laget noen bedre innspilling av «Aida».