Filmanmeldelse: Nordsjøen

Norgesrekord i katastrofefilm

Målt i størrelse på katastrofen, er det lite som slår «Nordsjøen». Så hvorfor får vi ikke se mer av den?

NORDSJØEN: Teamet bak «Bølgen» og «Skjelvet» er klar med en enda større katastrofe, både for mennesker og miljø, i «Nordsjøen». Se traileren Vis mer
Publisert

Hvis du likte «Bølgen» og «Skjelvet», er det bare å lene seg tilbake og la pulsen stige. Norges fremste katastrofefilmsnekkere, manusforfatterne Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad, sparer ikke på kruttet i «Nordsjøen».

«Nordsjøen»

Actionfilm

Regi: John Andreas Andersen
Skuespillere: Kristine Kujath Torp, Rolf Kristian Larsen, Henrik Bjelland, Anders Baasmo, Bjørn Floberg, Anneke von der Lippe, Ane Skumsvoll, Cengiz Al.
Premieredato: 29.10.2021
Aldersgrense: 12

«Her snakker vi miljøkatastrofe i gigaskala.»
Se alle anmeldelser

Her stabler de worst case scenarier oppå hverandre som andre bygger lego - og lar oljeplattformene rase som om de var laget av samme materiale.

Målt i størrelsen på katastrofen, er det få norske filmer som slår denne. Hvorvidt hendelsene er troverdige og alt faktisk kunne skjedd på ordentlig, må jeg overlate til noen med flere naturvitenskapelige studiepoeng å vurdere. For en sjangerfilm som «Nordsjøen» er det uansett viktigere at fortellingen fungerer og spenningen sitter.

Og det gjør den - inntil et visst punkt.

Kjempekatastrofe

Hovedpersonen er ikke lenger den innbitte geologen til Kristoffer Joner, men derimot en ung kvinnelig tech-gründer. Hun er en fullgod erstatning og vel så det. Jeg har skrevet det før og gjør det igjen: Kristine Kujath Thorp er ei stjerne! Nå også med «-action» foran.

Firmaet til Sofia (Thorp) spesialiserer seg på undervannsroboter, og sammen med kollegaen Arthur (Rolf Kristian Larsen, i en rolle som minner veldig om den han spilte i «Fritt vilt») tar hun oppdrag for oljebransjen. Da en oljeplattform plutselig synker i havet uten forvarsel, er det disse to som blir tilkalt for å lete etter overlevende. Men på havbunnen oppdager de ting som er mer skremmende enn døde mennesker. Det viser seg at nesten alle oljearbeiderne i Nordsjøen er i stor fare. Ja, ikke bare dem, men også alt av fisk, fugl og dyreliv langs vestlandskysten. Her snakker vi miljøkatastrofe i gigaskala. Og vi er muligens skyld i den selv.

«Nordsjøen» er såpass miljøaktivistisk at den godt kan komme til å provosere noen. Men den farer pent både med oljearbeiderne og det fiktive oljeselskapet Saga. «Fine folk», som Sofia sier om dem innledningsvis. Hun er selv kjæreste med en oljearbeider, alenepappaen Stian.

Moder jord slår tilbake

Det er ikke egentlig noen skurker i denne historien, bare ofre. Katastrofen tar alle på senga, også de skrekkslagne sjefene i dress og drakter som må ta skjebnesvangre avgjørelser på overtid. De er alle sammen velmenende, nesten til det kjedsommelige.

Men filmen blir også rammet inn av to selvransakende monolog-sekvenser der en av dem (Bjørn Floberg) snakker om hvor mye penger vi har tjent på olja og hvor lite vi pleide å tenke på risiko. Scenene etterligner dokumentarfilmsjangeren og gir inntrykk av å være filmet i etterpåklokskapens lys: Vi plaget moder jord, og hun slo tilbake.

Den slags filosofering er for så vidt et kjent sjangertrekk ved katastrofefilmen. Flere andre obligatoriske elementer er også på plass: Den innledende frokostscenen med den lille familien, så harmonisk at du skjønner at det snart skal skje noe fælt. Folk som må ta vanskelige avgjørelser om hvem de skal redde. Noen som ofrer seg. Og selvfølgelig den modige helten som nekter å følge regler og turer fram, selv om hun har alle odds mot seg.

Tett på Sofia

Vi er ikke til stede der katastrofen inntreffer aller først. I stedet følger vi Sofia, som må undertegne en taushetsavtale og ikke får vite hva som har skjedd før hun er på stedet og skal rydde opp. Det er et uvanlig grep, vi går jo glipp av enormt mye drama! Men overraskende nok fungerer det greit. Vi vet jo hva slags film vi har gått for å se, og forvarsler får vi nok av, både i klartekst og undertekst. Likevel får spenningen lov til å bygge seg gradvis opp, før det bærer bratt utfor. Og da går det slag i slag.

Filmen følger hovedpersonene veldig tett, og Sofia får virkelig kjørt seg. Samtidig ser vi omfanget av katastrofen, og de mulige konsekvensene av den, på skjermene i Sagas hovedkvarter. Denne inn- og ut-zoomingen er også vanlig i filmer som dette, men her er det noe med rytmen som skurrer litt, særlig mot slutten. Både den potensielt enorme miljøkatastrofen og alle de andre dramatiske menneskeskjebnene forsvinner i skyggen av Sofia og kjæresten. Vi bare aner konturene av dem gjennom samtalene i toppetasjen hos Saga. Det gjør at avslutningen kjennes som et antiklimaks: Var dette alt? Hva med resten? Alle de store ordene, og så kom det ikke mer?

For en gangs skyld er det fristende å si: Kanskje denne filmen burde fått lov til å vare enda litt lenger.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer