OFTE I NORGE: André Brink var begeistret for Norge. Han besøkte norske litteraturfestivaler og glemte aldri en reise han gjorde med Hurtigruta. Her er han på Reine Ord i Lofoten i 2011. Foto: Fredrik Wandrup
OFTE I NORGE: André Brink var begeistret for Norge. Han besøkte norske litteraturfestivaler og glemte aldri en reise han gjorde med Hurtigruta. Her er han på Reine Ord i Lofoten i 2011. Foto: Fredrik WandrupVis mer

Norgesvenn fra Afrika

Den sørafrikanske forfatteren André Brink er død, 79 år gammel.

Kommentar

Den som har møtt André Brink, glemmer det ikke så lett. En høy mann, lakonisk og lavmælt, et menneske med en naturlig autoritet og en underfundig sans for humor. Han skrev 21 romaner pluss selvbiografien «Veiskille». Jeg spurte ham en gang hvor mye av det han diktet opp som var hentet fra hans eget liv, og han svarte: «På en måte er alt jeg skriver selvbiografisk. Men ikke alltid i konkret forstand. Mye er også mine egne drømmer og ønsker.»

Brink skrev sin første roman som 14-åring. Han sendte den inn til et forlag, men fikk den tilbake på grunn av altfor åpenhjertige, erotiske skildringer. I romanen «Før jeg glemmer» forteller han om en åtteåring som debuterer med en eldre kusine. Var dette selvopplevd? Brink lo godt: «Nei, nei. På ingen måte. Jeg var ikke seksuelt aktiv i den alderen. Jeg kom fra et meget strengt hjem. Først da jeg var midt i 20-åra fikk jeg noen erotiske erfaringer å snakke om.» Deretter giftet André Brink seg, gang på gang. Da han døde av blodpropp på et fly fra Belgia til Sør-Afrika, hadde han i flere år vært lykkelig gift med sin femte kone Karina.

André Brink var en av de tre store, hvite forfatterne fra Sør-Afrika, sammen med Nadine Gordimer og J.M. Coetzee. De to sistnevnte fikk Nobelprisen, men mange mente at Brink ville vært en like naturlig vinner. Han skrev på afrikaan og oversatte selv sine bøker til engelsk. I 1973 utga han boka «Kennis van di aand» («Looking at Darkness»), den første boka på afrikaan som ble forbudt av apartheidregimet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sammen med forfattere som Breyten Breytenbach og Ingrid Jonker, som han hadde et intenst forhold til, var han blant de sterkeste kritiske røstene på 1960-tallet. Han var en nær venn av Nelson Mandela og biskop Tutu. Han kritikk stanset ikke i 1994. Han var like flengende når han snakket om det nåværende regimet med president Zuma i spissen. Han raste mot korrupsjon, lovløshet og politisk vanstyre. «Men det er ikke min natur å være pessimist. Jeg tror tida vil arbeide på vår side,» sa han da jeg intervjuet ham for fire år siden.

Fra barnsbein av var han knyttet til naturen. Om Norge, som han besøkte ti, tolv ganger, sa han: «Landskapet er fantastisk. Jeg får aldri nok. På en merkelig måte gir det meg den samme romfølelsen som i min barndoms ørkenlandskap. Det som særpreger Sør-Afrika er de endeløse viddene og savannene. Da jeg tilbrakte noen dager på magiske Ona kom denne følelsen av uendelighet tilbake. Havet ga meg den samme følelsen av å være hjemme.»

Hva var hans tema? «Alle mine bøker handler om menneskelig ensomhet. Målet er å strekke ut ei hånd til et annet menneske. Men en virkelig nær kontakt kan bare knyttes i øyeblikk. Disse øyeblikkene er fulle av nåde, det er de som gjør livet verdt å leve.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook