Normalisme - akseptert rasisme?

RUSSEREN RUBEN GALLEGO erklærer i Dagbladet den 14. juni at han er invalid. Han er i godt selskap, med blant andre Beethoven, Roosevelt, Hawkings og muligens Homér. Gallegos innlegg viser at det ikke er uttrykkene som brukes, men hva de fylles med som er det avgjørende for hvordan vi forstår dem. Språket er ikke «gitt», og hva ordene uttrykker er heller ikke nøytralt. På 100 år har vi skiftet fra vanfør, invalid, handikappet til funksjonshemmet. Selv om uttrykkene har endret seg, har ikke innholdet i dem endret seg så mye som vi kunne ønske. Årsakene til dette ligger ikke i uttrykkene, men hvordan de brukes. I avisene settes stadig det lille, men mektige ordet «de» foran «funksjonshemmede». Funksjonshemmede ekskluderes fra det store vi ved bruk av pronomenet de . Funksjonshemming blir dermed noe som først og fremst angår noen andre enn oss. Bruk av de oppfordrer oss til å lese om de andre, og avstanden opprettholdes. Det er nødvendigvis ikke noe galt i å skille mellom oss og de andre , men hva som plasseres i den ene eller den andre «båsen» er ofte kulturelt og sosialt betinget. Et eksempel på dette er at alle nordmenn blir litt trøndere når Rosenborg gjør det bra i Mesterligaen. På samme måte er kategorien funksjonshemmet høyst relativ og situasjonsbetinget. Likevel styres store deler av offentligheten av en statisk språkbruk som etterlater lite eller ingen tvil om hvem som må ha ekstra bistand, ressurser eller støtte for å delta i samfunnet - nemlig de funksjonshemmede.

DET ER IKKE mulig å inkludere noe som ikke allerede er ekskludert. Ved å først mentalt og språklig ekskludere funksjonshemmede fra oss ligger veien åpen for diskusjoner om hvordan man kan inkludere dem . På denne måten bidrar den generelle språkbruken rundt funksjonshemmede og tiltak for funksjonshemmede til å forsterke nettopp det vi prøver å redusere; skillet mellom vi ikke-funksjonshemmede og de funksjonshemmede. Droppes det lille mektige de , blir det tydeligere at det er langt igjen før alle opplever samme menneskeverd og deltakelse. En annen problematisk språklig handling er når funksjonshemming reduseres til et hjelpebehov som knyttes til den enkeltes funksjonsnedsettelse. Funksjonshemmede kapsles med dette inn i en passiv rolle som mottakere eller brukere, og det relative aspektet ved en funksjonshemming glipper nok en gang. Det skyldes på offeret, ved at det gis inntrykk av at de kroppslige egenskapene i seg selv er årsaken til de prøvelser funksjonshemmede må gjennomgå. Når problemet plasseres hos offeret, skjer flere ting. For det første kan funksjonshemming i medmenneskelighetens navn ikke handle om så mye annet enn medlidenhet og hjelp til å redusere den antatt fysiske lidelsen. For det andre fratas omgivelsene ansvar for den situasjon offeret befinner seg i, fordi det er funksjonsnedsettelsen i offeret som er problemet, ikke behandlingen fra omgivelsene. For det tredje forsvinner det relative ved funksjonshemminger, og det hele avpolitiseres og ufarliggjøres. Som ved et språklig trylleslag forsvinner fokuset på den systematiske diskrimineringen funksjonshemmede utsettes for, og vi alle går fri.

NÅR SÅ DE funksjonshemmede er plassert i gruppe av de andre, som blant annet tilskriver funksjonshemmde det felles kjennetegn at de er hjelpetrengende, er veien åpen for å klistre flere merkelapper på gruppen. Dette er heller ikke noe som er nytt eller unikt ved forholdet mellom funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede. At trøndere har bart, svensker så ordentlige og tyskere strenge, er alle eksempler på overgeneraliserte beskrivelser av de andre . Jo større uvitenheten om de andre er, jo mer generelle og grove har merkelappene en hang til å bli. På 1800-tallet var det ikke måte på hvor ville og fæle afrikanere var, eller hvor edle og noble nord-amerikanske indianere var. Ukebladene rammer inn historier om funksjonshemmede med fraser som «motgang adler mennesket», «lykkelig, tross alt» og «skuer inn i meningen med selve livet», som om funksjonshemmede hadde bedre forutsetninger enn de fleste for å finne frem til de riktige svar på spørsmålet om meningen med livet. Dette minner faretruende om myten om «the noble savage», villmannen som har en livsinnsikt vi andre har mistet. Funksjonshemmede eksotifiseres og tilskrives egenskaper som er hinsides funksjonsnedsettelsen.

FRYKTEN ELLER skepsisen for det som er annerledes eller ukjent er en grunnleggende menneskelig egenskap - og kanskje har denne skepsisen vært nødvendig for å overleve. For de aller fleste fortoner tanken på å miste en av sine sanser eller sin rørlighet seg som skremmende, og det kan være traumatisk i kortere eller lengre tid hvis noe slikt skjer. Men man kan ikke bruke sitt eget liv eller sin egen frykt som utgangspunkt for å beskrive eller vurdere andre menneskers liv. Å bruke sin eget liv som målestokk på andres liv er etnosentrisme.Den avdøde palestinske litteraturprofessoren Said er kanskje mest kjent for begrepet orientalisme. I dette begrepet ligger den hang vestlige forskere, forfattere, skribenter og andre har hatt til å beskrive resten av verden som noe eksotisk og annerledes - med et vestlig blikk. Verden konstrueres i forhold til Europa eller Vesten. På liknende måte er funksjonshemming blitt konstruert i forhold til en ide om det normale. Bare sjelden er det gjort forsøk på å beskrive funksjonshemming som menneskelig variasjon, uavhengig av normalitetens utopiske målestokk. Begrepene integrering, inklusjon og normalisering hviler på et ikke-funksjonshemmet blikk på de funksjonshemmede - en ekskludert gruppe som må inkluderes og hvis liv må normaliseres slik at de får sjansen til å leve som oss. Kan man på dette feltet snakke om normalisme slik Said snakker om orientalisme?

DET ER IKKE alltid ordene i seg selv som er problemet, men hvordan de brukes. Ved å beskrive funksjonshemmede som de andre, skylde på offeret og gjøre det å leve med en funksjonsnedsettelse eksotisk, gjøres funksjonshemmede mer annerledes enn det er grunnlag for. Når dette gjøres i forhold til for eksempel innvandrere, kalles det rasisme. Den eneste forskjellen er at i forhold til funksjonshemmede, er en slik tankegang fremdeles både utbredt og sosialt akseptert.