Noréns elendige

STOCKHOLM (Dagbladet): Horer og knarkere, hjemløse, alkiser og mentalt sjuke - kort sagt samfunnets elendige, velferdsstatens nye underklasse, er aktørene i svensk teaters store suksess for tida. Seks og en halv time med Lars Norén er utsolgt til ut i mai, og sosialdemokratenes Mona Sahlin er ikke den eneste som har fått vondt i sjela etter dette slaget mot vår samvittighet.

Det er nok en tilfeldighet, men på samme tid som vi markerer 100-årsdagen for Brechts fødsel, opplever det politiske teatret i Norden en gjenfødelse. Med en tittel som henspiller på sosial sektor-inndeling i Stockholm, «Personkrets 3:1», har Lars Norén tatt skrittet fra de borgerlige stuer og ut på gata. Hjemløse fra herberger, bygater og parker er trukket inn på scenen i noe som både er samfunnskritisk og politisk teater. Og som samtidig er en påminnelse om en virkelighet vi til daglig observerer - og skyver vekk. Lars Norén har gått fra å skrive om individets fortrengninger til å skrive om våre kollektive.

· · Stykket er kraftig kost. Noen får kanskje en ekkel smak i munnen av at 15 skuespillere fra Dramaten og Svenska Riksteatern ifører seg møkkete klær og nye Nike-joggesko og gestalter «outcasts» og knarkere. Eller gatas proletariat, som vi har i alle vestlige velferdssamfunn. Men seks og en halv time som tilskuer til livet nederst på rangstigen, gir ingen slik følelse av «sosialporno».

Svenske sosialdemokraters Mona Sahlin skrev for eksempel oppskaket i avisa Aftonbladet at «Personkrets 3:1» føltes som å få både ørefiker og slag. Stanken av urin, dop og håpløshet påførte henne en medmenneskelig smerte hun knapt har følt før som politiker. Hvor har det sviktet når noen har kunnet falle sånn igjennom? spurte hun. For flere enn Mona Sahlin er dette teater som med sitt raseri og desperate krav til sannhet, som er alt annet enn tidsriktig, appellerer til vår kollektive samvittighet. Det politiske ligger i at livssituasjonen til dem som falt utenfor, dem som ikke fiksa det, blir et felles ansvar.

· · Som teater er «Personkrets 3:1» nyskapende. Lars Norén begynte allerede for ti år siden å skrive på sin klassetrilogi, «Morire di Classe». Dette er første del. Samtidig som han skrev mer tradisjonelt konstruerte borgerlige dramaer som «Tida er vår heim» og «Bobby Fischer ...», startet han nedstigningen til de utstøttes dødsrike. Det bemerkelsesverdige med «Personkrets 3:1» er fortellerteknikken, eller dramaturgien. Her er ingen handling fra A til Å. Her er det sceniske like mye uten klar retning som den virkeligheten det framstiller. Her er samtaler og situasjoner, svingninger mellom rus og abstinens, mani og apati. Språket er den egentlige hovedpersonen med sin naturalistiske estetikk og gatetroverdighet. Personene snakker som de gjør på gata og i livet. Med lite undertekst, men i brokker, dekonstruerte dialoger og lange flytende monologer. Springende og sammenhengende. Her kommer tankene som de faller seg. Ordene er like gjerne morsomme som dypt fortvilede. De rommer griseprat og sterk kritikk av navngitte svensker. Og utsagn som: «Hva faen gjorde sosialdemokratene med folks liv? Nå er det like store klasseskiller som før.» Eller: «... det finnes uendelig med håp. Bare ikke for oss.»

· · «Personkrets 3:1» fikk voldsom medieoppmerksomhet etter premieren. Primært fordi det fem og en halv time ut i forestillingen kommer en æresskjelling over høyttalerne av kjente svensker, blant andre Ingmar Bergman. · · Men nå sier Lars Norén at stemmen tilhører en av stykkets personer, «den maniske forfatteren» (selv om det er hans egen stemme som går på båndet). Utskjellingen og de klare adressene har da også minimal betydning kunstnerisk. Dette er nemlig en fantastisk teaterproduksjon, gjennomført på høyt spillenivå med en utrolig energi, med et så dypt menneskelig innhold at det både berører og gir kraft. Kraften, som også er teatrets enorme politiske kraftpotensiale i dag, oppstår når teatret våger å dyrke sin egen særegenhet og teatralitet. Derved gir det en innsikt som bare teatret kan. Den erkjennelsen som følger når mennesker står levende for våre øyne og forteller sin historie.

· · Lars Norén har selv regi på stykket. Han sender inn sine fornedrete eksistenser både i grupper og i sololøp. Salen, i Stockholm i Elverket i Linnégatan, er en arenascene med publikumstribuner på to langsider og en kortside. «Alla kan inte se allt» står det på en vegg. Scenograf Sören Brunes har hvitmalt vegger, golv og tribuner, som en ironisk kontrast til all elendigheten. Spillestedet er hvilken som helst plass eller under en bru i hvilken som helst storby. Det er hit de hjemløse går. Med fokus på alkisene i første del, de narkomane i andre og på et fellesherberge i tredje. Der det riktignok ender i et ørlite håp når hora og heroinisten Sanna (Melinda Kinnaman) blir gravid og bryter ut av håpløsheten.

· · Skuespillerne har en utrolig troverdighet. De har Skandinavias flotteste diksjon, (Thomas Hanzon som den falne teologistudenten Heiner - nå narkoman, og Göran Ragnerstams eks-bygningsarbeider), uten at man et sekund betviler at det er slik det snakkes i Stockholms gater. Norén har bevisst brukt musikk som dramaturgisk hjelpemiddel. I alt fra Mozarts «Requiem» til rock og house. Når de narkomane i en scene står som et kor med de liturgiske bønneropene «Kyrie eleison», er det ikke bare en scenisk effekt. Det understreker også stoffets religiøse metaforer. «Personkrets 3:1» har et aldri uttalt Kristus-tema med sin underliggende sentrering rundt de elendiges lidelser.

· · Det er hundre år siden Brecht ble født, noen år siden det politiske teatret ble erklært stein dødt. En slik dødserklæring er tross sin generalisering forståelig: Hvem gidder i dag å gå i et teater som opererer med Brechts teaterteoretiske Verfremdungs-effekter; fremmedgjøringseffekter som skal forhindre at vi lever oss inn i storyen? Hvem tror at publikum blir mer politisk bevisste av en pekefinger? Men om det belærende teater er dødt, er ikke det politiske teatret det. Lars Noréns mesterlige dypdykk i bånnsjikt og i vår dårlige samvittighet, hans klare samfunnskritiske adresse, tar på sett og vis opp arven etter Brecht. Men han gjør det ved å vise, ikke belære. Bare én gang minnes vi om at vi er i teatret. Det skjer når den maniske og fillete dikteren Anna (nydelig spilt av Anna Pettersson) stopper opp, setter øynene i publikum og spør: «Tror dere teatret kan forandre samfunnet?» Det er når teateropplevelsen, og ikke selve spørsmålet, lever videre i en, at svaret blir det beste. Det som kan bety en ny retning for samfunnsengasjert teater.