Noréns teatersjokk

«Et virkelighetssjokk» ble Lars Noréns teaterstykke om samfunnets elendige, «Personkrets 3:1», kalt da det hadde urpremiere på det svenske Riksteatret for ett år siden.

Sjokk eller ikke, stykket er i hvert fall en kraftig dose virkelighet fra bunnsjiktet i det svenske velstandssamfunnet. Det må ha kommet som iskaldt vann i blodet på alle dem som høytidelig har erklært det samfunnskritiske teatret for å være dødt.

Lars Norén debuterte bare 19 år gammel som lyriker med «Syrener, snø» i 1963. På 70-tallet fulgte flere diktsamlinger, mørke, hallusinatoriske, lengtende _ hvor temaer som farsopprør og morsbinding sto sentralt. I disse årene skrev han også romanene «Bisköterna» og «I den underjordiske himmelen».

Gjennombruddet som dramatiker kom med «Natten är dagens mor» i 1982. Stykket er en brutal og dyster familieskildring. Kritikken var overveldende, mange mente Norén fornyet familiedramatradisjonen fra Arthur Miller og Eugene O'Neill.

Helvete

Det forbannede familiefengslet tolket gjennom psykoanalytiske briller, er gjerne merkelappen som er satt på Noréns oppgjør med den borgerlige familien. I «De döda pjäserna», fjorten teaterstykker skrevet mellom 1989 og 1995, utforsker Norén den senkapitalistiske verden og vårt kollektive selvbilde, spesielt som følge av ytre trusler som aids-epidemien, Murens fall og velferdsstatens sammenbrudd.

Med «Personkrets 3:1», første del av trilogien «Morire di Classe» (Klassenes død), tar han skrittet helt ut av familien, og begir seg til en sosial kraterverden. Til Stockholms gater og parker hvor de narkomane, de prostituerte, alkisene og gærningene holder til. Stykket har en spilletid på over seks timer. Men selve formen kamuflerer enhver ansats til langtekkelighet. Eller som undertegnede skrev i sin anmeldelse fra Stockholm i fjor:

«Det bemerkelsesverdige med «Personkrets 3:1» er fortellerteknikken, eller dramaturgien. Her er ingen handling fra A til Å. Her er det sceniske like mye uten klar retning som den virkeligheten det framstiller. Her er samtaler og situasjoner, svingninger mellom rus og abstinens, mani og apati. Språket er den egentlige hovedpersonen med sin naturalistiske estetikk og gatetroverdighet. Personene snakker som de gjør i parkene og i livet. Med lite undertekst, men i brokker, dekonstruerte dialoger og lange flytende monologer.»