KJØR DEBATT: «Offentligheten ville vært enda rikere hvis landets forskere i større grad deltok i ordskiftet, som meningsbærere og ikke bare "sannhetsvitner"», skriver Dagbladets kommentator. Bildet er hentet fra den liberale tankesmien Civitas frokostmøte med Bill Gates i november i fjor. Foto: NTB Scanpix
KJØR DEBATT: «Offentligheten ville vært enda rikere hvis landets forskere i større grad deltok i ordskiftet, som meningsbærere og ikke bare "sannhetsvitner"», skriver Dagbladets kommentator. Bildet er hentet fra den liberale tankesmien Civitas frokostmøte med Bill Gates i november i fjor. Foto: NTB ScanpixVis mer

Norsk åffentli' utredning

Tenketankene dominerer ordskiftet fordi forskningsinstituttene skyr unna samfunnsdebatten, skriver Lars-Christian U. Talseth.

Kommentar

Jeg har lenge gått med en idé til en ny situasjonskomedie: «Tenketanken». Handlingen er lagt til en nyoppstartet, Oslo-basert tankesmie, tentativt kalt «Tyngde». Verdigrunnlaget til «Tyngde» er «sosialdemokratisk metallsmie» - et nikk til fagbevegelsen, og smias røtter i tungrockmiljøet i og rundt hovedstaden. Målet er et «faglig tyngde, sosial utjevning og rock'n'roll», ifølge nettsidene.

Det skal tenkes og det skal smis, det skal smis og det skal tenkes. Det skal tvitres, likes, deles, instagrammes, debatteres og utredes. Men først og fremst skal det rockes.

Merkelig nok har ingen bitt på konseptet. Men til tross for det feilslåtte forsøket på å selge inn min fiktive tenketank, er det ingen tvil om at de virkelige tankesmiene, som Civita og Manifest, er kommet for å bli. Inntil videre, i hvert fall.

Mandag fikk vi enda et tilskudd til tanketreet, da den sosialdemokratiske tenketanken Agenda lanserte seg på Twitter. Dette var bare få timer etter at smias leder, Geir Lippestad, «avkreftet» ryktene om at han er Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Oslo. Er det bare meg, eller var det litt i overkant å dra helt opp til NRK på Marienlyst klokken sju om morgenen, bare for å si «dette har jeg ikke tenkt på»? Nemlig. Tankesmedene vet å bruke media.

Og vi i media er gode på å la oss bruke (jeg skriver tross alt en kommentar om dem nå). Er det et problem? Ikke nødvendigvis. Er det ideelt? Overhodet ikke. Tankesmier som Civita og Manifest, og deres respektive våpendragere i tidsskriftene Minerva og Manifest tidsskrift, har fått en uforholdsmessig stor plass i det norske ordskiftet.

Det er mange årsaker til dette. Jeg nøyer meg med to. Den første er partipolitisk. Den liberale tankesmien Civita ble grunnlagt i 2003, og har vokst fram under den rødgrønne regjeringen som talerør for den borgerlige opposisjonen. Manifest har fått tilsvarende ny giv etter regjeringsskiftet i fjor, sist uttrykt med lanseringen av Manifest tidsskrift. Samtidig skal det bli interessant å se hvordan Civita står seg, nå som de er i «posisjon».

Men hovedårsaken er at instituttsektoren har abdisert i sin - etter mitt syn - naturlige rolle som premissleverandører for samfunnsdebatten. Tankesmier er sunt for meningsmangfoldet, men først og fremst som et supplement. Problemet er at de mer etablerte tenketankene, som PRIO, Fafo, NIBR, NUPI, ISF, ja, til og med universitetssektoren, er fraværende. Og da tenker jeg ikke på tunge kronikker basert på allerede avsluttet forskningsarbeid, eller på den opphøyde «ekspertkommentaren», som NUPI har profilert seg på.

Jeg tenker på noe annet: meninger, ytringer, utspill. Men også medieteft. Her har de introverte instituttene mye å lære av de ekstroverte tankesmiene. Utspill er kanskje ikke universitetenes oppgave, hvis samfunnsoppdrag inkluderer grunnforskning og undervisning. Instituttsektoren, på den andre siden, er mer definert i retning av anvendt forskning og formidling. Og her svikter de. Forskere kan skrive bok etter bok om sine fagområder, men får ofte skrivesperre når det er snakk om et lite avisinnlegg. I det positivistiske akademia råder det en frykt for subjektivitet, og resultatet er - med flere hederlige unntak - stillhet.

Isteden fylles vakuumet av tankesmiene, med deres regelmessige medieutspill, debattfrokoster og rapporter. Disse rapportene presenteres som forskningsarbeid, og inkluderer gjerne en kildehenvisning eller ti. Men de er nærmere avansert tabloidjournalistikk enn Norges offentlige utredninger (NOU).

Ikke at det er noe galt i det. Tankesmiene har så absolutt livets rett, og de har vært et sårt trengt vitamintilskudd til den norske samfunnsdebatten. Men offentligheten ville vært enda rikere hvis landets forskere i større grad deltok i ordskiftet, som meningsbærere og ikke bare «sannhetsvitner». Subjektive og «objektive» på samme tid.

Det sagt tror jeg at jeg skrinlegger sitcom-ideen min om «Tyngde», da noen fort kunne finne på å ta den på alvor.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook