Norsk ansvar

Yasir Arafats død førte palestinerne nærmere demokratiet, mens Norge har bidratt til at islamistene kan vinne.

I 1996 BLE Arafat valgt til president, en lovgivende forsamling kom også på plass, men så stoppet det palestinske demokratiet opp. Gang på gang tilsidesatte Arafat vedtak fattet i den lovgivende forsamlingen, gang på gang lot han åpenlyst udugelige og korrupte ministre fortsette i sine stillinger. Norske myndigheter fulgte hele tiden lojalt opp med støtte til disse myndighetene. Bare i 2003 løp den bilaterale støtten opp i over 340 millioner kroner. Selvfølgelig har mye av disse midlene kommet vanlige folk til gode, men hvordan har norske myndigheter kunnet akseptere den åpenbare korrupsjonen innen selvstyremyndighetene? Hva har de å si til folk i Hebron, Nablus, Qibya, Nuseirat og andre palestinere som i årevis har klaget over korrupte ministre, regelrett tyveri av internasjonale midler og et fullstendig udugelig byråkrati?

LA DET IKKE herske noen tvil om at den israelske okkupasjonen fortsatt er og forblir hovedproblemet i Palestina og for det palestinske folket. I Gaza nærmest kastes tomater etter kundene, 10 kg prima tomater kan du få for 60 øre kiloen. På Vestbredden er prisen ti ganger så høy. Årsaken er selvfølgelig at Israel stenger grensene for palestinsk eksport fra Gaza; ren og skjær proteksjonisme med tennerskjærende følger for landbrukerne i Gaza. Hva har norske myndigheter gjort for å få Israel til å åpne grensene for palestinsk eksport?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nylig har Abu Mazen og hans venner i Fatah hatt samtaler med Hamas og andre militante organisasjoner om en stans i væpnede aksjoner mot Israel. Fortsatt pågår forhandlinger om uttrekking av israelske styrker fra flere palestinske byer. For vanlige palestinere som ikke har jobb, som ikke får solgt eller eksportert sine produkter er alle disse forhandlingene en vits. Det de først og fremst ønsker er en jobb å leve av, dernest at de har myndigheter som kan hjelpe dem med å oppnå det, og selvfølgelig at disse også er i stand til å hjelpe dem med å bli kvitt både okkupasjonen og korrupsjonen.

62 PROSENT av den palestinske befolkningen er under 25 år, og nærmere 70 prosent av befolkningen lever på den palestinske landsbygda, i landsbyer der moskeen ofte er den eneste institusjonen eller aktivitetstilbudet utenom skolen. Arbeidsløsheten ligger på mellom 40 og 60 prosent. I et samfunn der «alle» vet at den regjerende statsministeren, Abu Ala (Ahmed Qourei), har levert 70 prosent av sementen til den åtte meter høye muren Israel bygger på Vestbredden, sier det seg selv at tilliten til lederskapet ikke er økende. At Arafats arvtager, Abu Mazen (Mahmoud Abbas), også har latt sin familie ta hånd om de særdeles lukrative agenturene for Marlboro og Rothman bidrar heller ikke til å imponere palestinere flest. Ved sin enøyde støtte til et korrupt regime har Norge og andre av Palestinas internasjonale venner gjort det palestinske folket og fredshåpet en bjørnetjeneste. Ved sin ensidige fokusering på den politiske prosessen, forhandlingene - eller mangelen på sådanne - mellom palestinske og israelske ledere, har HAMAS og andre islamistiske krefter fått fritt spillerom.

DET VISTE SEG ved første runde av kommunevalgene som ble holdt i Gaza i slutten av januar, der Hamas fikk over 65 prosent av stemmene, mot Fatahs 22 prosent. Det viste seg igjen ved studentvalgene på flere palestinske universitet onsdag 16. mars, der prosentandelen var noenlunde den samme i Hamas\' favør. Om ikke norske myndigheter har skjønt hvor dette bærer, har imidlertid flere og flere palestinere forstått at demokrati og opprydding innen egne rekker er noe av det viktigste de kan og må gjøre. I de siste månedene har hundrevis av mellomledere i Fatah (den største bevegelsen innen PLO, og dermed også innen de palestinske selvstyremyndighetene) meldt seg ut i protest mot de gamle ledernes manglende vilje til å gjennomføre høyst påkrevde reformer og minst like påkrevde demokratiske valg. Et annet positivt tegn er det som skjedde i Ramallah rett før presidentvalget den 9. januar. 550 delegater samlet seg der på den første generalforsamlingen i Det palestinske nasjonale initiativ (PNI). Deres fremste medlem, presidentkandidaten Dr Mustafa Barghouti, glimret med sitt fravær. I hans og Gaza-delegatenes fravær ble Norges-vennen, kjemiprofessor ved Hebron universitet, Dr Awni Khatib, valgt til ny generalsekretær. I dag kjemper han, den 86 årige lederen for Madrid-forhandlingene, Dr Abdul Haydar Shafi og en rekke andre demokrater for at dette initiativet ikke skal gå i den gamle fella ved å bli en enmannsbevegelse, eneveldig styrt av Mustafa Barghouti. Nesten ubemerket av såvel palestinsk som internasjonal presse - for ikke å snakke om myndigheter - arbeider de nå for å stable på bena et nytt parti, et tredje alternativ, foran valgene på ny palestinsk nasjonalforsamling den 16. juli.

DET VIKTIGSTE for det palestinske folket nå er å kjenne følelsen av at politiske og bare politiske virkemidler kan løse deres problemer. En selvstendig palestinsk stat uten veisperringer og uten murer som stenger dem ute fra verden er vår alles drøm. For at vi skal kunne nå denne drømmen trenger vi et demokratisk alternativ til islamistene i Hamas og Islamsk Jihad og våre brødre i Fatah, som ikke har holdt hva de lovet. Vi ber våre norske venner om å støtte oss i denne, kanskje vår viktigste kamp, sier Awni Khatib. I dag forhandles det om mikroskopiske bedringer i palestinernes tilværelse, israelerne flytter tropper inn og ut som det passer dem. I Hebron herjer israelske settlere vilt med de få palestinerne som fortsatt orker å bo i den israelsk-okkuperte delen av byen. Det internasjonale samfunnets nærvær, i Hebron representert ved den norsk-ledede observatørstyrken TIPH, har så langt ikke inngitt palestinerne noen «følelse av trygghet», som det heter i mandatet.

I lys av dette vil det ikke være rart om sommerens parlamentsvalg blir en parademarsj for islamistene, De vet hvor skoen trykker, og folket opplever dem ikke som korrupte, selv om de vet at islamistene støttes av Saudi-Arabia og Gulf-statene.

«En utdannet fiende er bedre enn en ignorant venn», heter det i et palestinsk ordtak utenlandske besøkende til Palestina ofte får høre, hvis de da tar seg bryet med å lytte. Gjør dere det, dere i Regjeringskvartalet, på Løvebakken og Victoria Terrasse?