Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norsk bistand kan revolusjoneres

Garantirammen for investeringer i og eksport til utviklingsland bør økes til 20 milliarder kroner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER SPENNENDE når utviklingsminister Erik Solheim i Dagbladet 24. september i år, i forbindelse med norsk bistand, fastslår følgende: «Selvfølgelig er det viktigste hvordan vi bruker pengene. Derfor har vi tatt en rekke nye grep for å styrke evalueringen av bistanden. Vi må ha et konstant kritisk søkelys på hvordan milliardene når frem.» Erik Solheim fremstår i dag som en uredd og pragmatisk politiker og derfor har det vært interessant å se om han og den rødgrønne regjeringen ville følge opp med konkrete tiltak i statsbudsjettet. Det gjør Regjeringen gjennom å sikre at Garanti-instituttet for Eksportkreditts (GIEK) ordning for investeringer og eksport til utviklingsland gjenåpnes. Garantirammen økes fra 1,5 milliarder kroner til 2,1 milliarder kroner.

NORSK NÆRINGSLIV er i dag verdensledende innen oljeutvinning, kraftutbygging, elektrifisering og utbygging av telekommunikasjon. Det dreier seg om vital infrastruktur som vil være avgjørende for næringsutvikling og vekst i de fattigste landene. I de landene hvor de multinasjonale oljeselskapene allerede er etablert trenger ikke norsk næringsliv GIEK-ordningen for å få gjennomført eksport. Men i de tilfeller hvor det er lokale statlige og andre nasjonale/lokale selskaper som selv står for utbyggingen av infrastruktur, vil ikke norsk næringsliv ha noen mulighet til å gjennomføre leveranser uten at GIEKs u-landsordning er operativ. Legger imidlertid den norske stat til rette for en skikkelig og forutsigbar garantiordning til bruk for leveranser og investeringer i de fattigste landene, kan Norge spille en ny viktig internasjonal rolle i næringsutviklingen i disse landene.

DET HADDE VÆRT SPENNENDE om utviklingsminister Erik Solheim og den nye næringsminister Dag Terje Andersen, sammen med finansminister Kristin Halvorsen kunne stå faddere for en slik offensiv satsning. I den sammenheng er det også nødvendig å gjennomgå ordningens konstitusjonelle plassering. Mye tyder på at ordningen bør legges under Utviklingsministeren. Den politiske målsetting bør være at garantirammen skal matche størrelsen på de årlige bevilgninger over bistandsbudsjettet. Årets Nobel fredspris til økonomen Muhammed Yunus og Grameen Bank i Bangladesh understreker ytterligere betydningen av kreditter for å sikre kapitaltilgang på kommersielle vilkår i kampen mot fattigdom og for sikring av fred.

GIEKS U-LANDSORDNING sikrer at norske bedrifter kan foreta eksportleveranser til bedrifter i verdens aller fattigste land. Det er faktisk slik at de fattigste land i Afrika har en rekke kommersielt meget lønnsomme prosjekter som de kan finansiere selv gjennom egne inntekter og uten uhjelp. Kun 6 prosent av Afrikas befolkning syd for Sahara har strøm. Blir strømforsyningen utbygget vil det gi inntekter som gjør at de statlige kraftverkene selv kan finansiere investeringen. I 2000 ga Utenriksdepartementet ECON Senter for økonomisk analyse i samarbeid med Management & Finance og Jannik Lindbæk (ECON-rapport nr. 19/2000) i oppdrag å evaluere bl. a. GIEKs U-landsordning. Ordningen ble anbefalt kraftig utbygget. I rapporten heter det bl. a.:«Investeringsordningene utgjør en kostnadseffektiv og bærekraftig form for bistand. Statens reelle kostnader i forbindelse med investeringsstøtteordningene utgjør bare én prosent av bistandsbudsjettet. For hver krone som det offentlige skyter inn i et prosjekt, mobiliserer norsk og lokalt næringsliv langt større ressurser. Ved å dreie investeringsstøtten bort fra subsidier og inn mot garantier økes denne multiplikatoreffekten. Den norske og den lokale investorens eierskap til prosjektet gjør at sannsynligheten for videre utvikling og vekst er høy sammenliknet med mange andre former for bistand. Ved å kanalisere en større del av støtten over mot de store selskapenes investeringer økes sannsynligheten for bærekraft ytterligere.»

GIEKS U-LANDSORDNING har ikke innslag av gaveelementer. Derfor er ikke denne ordningen en del av offisiell utviklingshjelp (kan ikke rapporteres som bistandens prosentandel av bruttonasjonalinntekt (BNI) - såkalt «ODA-rapporterbar»). Gjennom slike garantier oppnår verdens fattigste land banklån på 3,25 prosent slik at de totale årlige garanti- og lånekostnader blir på rundt 6,10 prosent for et 10 års lån basert på dagens rentenivå. Låntagere i verdens fattigste land ville ikke hatt noen mulighet til å oppnå slike lån alene overhodet. Det viser at GIEKs garantiordning som i Norge er kommersielt og aktuarmessig fundert sikrer at verdens fattigste land får tilgang til kapital på meget gunstige vilkår for å finansiere sin egen nærings- og infrastrukturutbygging.

DET ER MEGET BRA at Regjeringen øker rammene for første gang siden år 2000. Det er imidlertid stor fare for at den økning som nå kommer ikke er tilstrekkelig til at ordningen blir reelt operativ igjen. For bedrifter som vil satse i Afrikas fattigste land syd for Sahara vil det ofte ta ett til to år å utvikle prosjekter. Slikt prosjektarbeid koster millionbeløp før kontraktsundertegning; og dersom risikoen er stor for at finansieringsrammen er brukt opp når de endelig ber om garantier gjennom GIEK, vil de ikke ta sjansen. Derfor er det viktig at Stortinget i samarbeid med Regjeringen øker rammen ytterligere. Det er avgjørende å sikre at rammene blir slik at næringslivet får forutsigbare rammevilkår og at det ikke oppstår køsituasjoner for å vente på finansiering. GIEK har på faglig grunnlag fastslått at garantirammen kan økes til 3 milliarder kroner uten at det vil kreves ytterligere bevilgninger over statsbudsjettet. Departementet har benyttet den faglige argumentasjon som GIEK selv har anført for å øke rammene med 600 millioner kroner til 2,1 milliarder; og da er det ikke noen grunn til å overprøve GIEKs egen faglige vurdering av at rammene trygt kan økes til 3 milliarder kroner allerede for 2007.

DA DAGENS U-LANDSORDNING ble opprettet i 1989 ble det varslet at garantifondet ganske snart burde økes til 500 millioner kroner. I 2006 kroner tilsier det et garantifond på 720 millioner kroner; som skulle tilsi at garantirammen med Regjeringens forslag burde være 5 milliarder kroner og med GIEKs faglige opplegg i hvert fall 7 milliarder kroner. Det bør være et minstemål at rammene i løpet av de nærmeste 2-3 årene økes opp til i hvert fall disse nivåene. Det målet som bør settes er at garantirammene skal opp på et nivå tilsvarende det som den ODA-rapporterte bistanden er på. Det vil i så fall innebære at garantirammene må opp på 20 milliarder kroner. Det vil innebære at norsk bistand til de fattigste landene revolusjoneres. Skal garantirammene økes så kraftig, vil det nok være behov for økte bevilgninger til garantifondet som representerer en likviditetsbuffer. Med Erik Solheims modige uttalelse om å ha et kritisk søkelys på bruk av bistandsmidler bør det være mulig å omdisponere noe av den fremtidige veksten i den ODA-rapporterbare bistanden til bevilgninger til GIEKs u-landsordnings grunnfond for å sikre multiplikatoreffekten, dvs et statlig virkemiddel som kan brukes om og om igjen til å skape vekst.