Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norsk bygde-scifi

Matias Faldbakken knar en roman av leire.

LIVET PÅ BYGDA: Billedkunstneren og forfatteren Matias Faldbakken fantaserer i sin nye roman «Vi er fem» om organismer som er ute av vår kontroll. Foto: NTB Scanpix
LIVET PÅ BYGDA: Billedkunstneren og forfatteren Matias Faldbakken fantaserer i sin nye roman «Vi er fem» om organismer som er ute av vår kontroll. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Billedkunstnerens sans for fysiske materialer er sterkt til stede i Matias Faldbakkens nye roman, «Vi er fem». Som tittelen antyder er det en familieroman, men femte hjul på vogna er en «levende leirklump».

Springende

Matias Faldbakkens litterære utvikling har vært springende, for å si det mildt. De lett brautende bøkene i serien «Skandinavisk Misantropi» - «The Cocka Hola Company» (2001), «Macht und Rebel» (2002) og «Unfun» (2008) - ble utgitt under pseudonymet Abo Rasul. De dystopiske skildringene var preget av en nesten gutteromsaktig fascinasjon for porno, dop og vold – men med en opprørsk, intellektuell overbygning.

For to år siden kom romanen «The Hills» om livet på en tradisjonsrik, familiedrevet restaurant, skrevet under Matias Faldbakkens eget navn. Den var helt annerledes i tonen; rolig og observerende..

Sci-fi-eventyr

Veien videre tar igjen en sving, denne gangen mot det handlingsdrevne, sci-fi-aktige og eventyrfortellende. Guttebokpreget er der fortsatt, men nå beveger det seg mer i retning «Fysikk på roterommet». Og fortellerstilen kan minne om folkeeventyrene: «Skarp som en syl var hun, og fingernem ikke minst,» lyder beskrivelsen av jentungen Helene, datteren i familien.

Som sagt, «Vi er fem» er en familieroman om snekkeren Tormod som er gift med frisøren Siv og har barna Alf og Helene pluss noe ekstra. Men det er også en bygderoman fra bygda Råset, snaue tre timer nord for hovedstaden. «De færreste på Råset hadde det såkalte ambisjonsmonsteret i seg, dette er ikke egentlig noe tema for oss,» ifølge fortelleren Faldbakken.

Leire

Temaet «for oss» er derimot et annet monster, romanens hovedfigur. Tormod er en skikkelig handyman som i tillegg interesserer seg for kinetikk, informatikk, robotikk mm. Idet hunden Snusken blir borte – «Familien hadde mistet sitt femte, men viktige hjul.» - setter Tormod ungene i gang med å forme morsomme figurer i leire. Så begynner han å eksperimentere med materialene; «setter en deig» av rødleire, kunstgjødsel, natron og metallspon i første omgang.

Etter hvert kommer ting som «responsiv plastilina», «powerclay» og «knetgummi» inn på roterommet. Det er ikke eksplosiver eller kryptonitt Tormod blander, men det som framtrer til slutt er en klump, en slags levende organisme som kan ta mange former og som snart skal få en selvstendig vilje.

Todimensjonalt

Innimellom er dette ganske burleskt, helt absurd og tiltagende ellevilt. Men både familielivet og bygdelivet er proppfullt av flate klisjéer som irriterer mer enn de morer. Tormods kone, Siv, klipper sitt flotte hår til en bygdefrisyre med barbus i nakken og asymmetrisk lugg på toppen, ryggen hennes ser ut som et stort, ustekt brød og helst slanger hun seg i sofakroken foran flatskjermen med potetgull, bamsemums, sur sild og latte. Eller «noe hvitt i glasset». Er det rart far bedriver fysikk på roterommet?

Matias Faldbakken opererer her i noe som minner om et tegneserieunivers med todimensjonale figurer som blir stadig mer karikerte i takt med plottets utvikling. Her er ikke mye opprør igjen, og den som leter etter spennende intellektuelle referanser eller refleksjoner, må lete lenge.

Romanen kan selvsagt også leses som en dystoptisk advarsel om hva vi har i vente når teknologien løper løpsk og vi mister kontrollen over monstrene vi har skapt. Slik inngår boka i en velkjent litterær tradisjon.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media