Norsk dikter fra Afrika

Bøker fra flerkulturelle forfattere utgjør et tyngdepunkt i litteraturen for tida.

På engelsk og amerikansk gjør de indiskfødte dikterne Salman Rushdie, Hanif Kureishi og Vikram Seth seg sterkt gjeldende, tsjekkiskfødte Milan Kundera har i stadig større grad gjort franskmann av seg, til tross for at han skriver sine manuskripter på tsjekkisk, mens hans landsmann Mikael Konupek i høyeste grad er en norsk forfatter.

Felles for alle disse flerkulturelle dikterne er at de på hver sin originale måte har bidratt til å berike litteraturen i de språkene de skriver på. Det var derfor ikke til å unngå at vår første afrikanske dikter, Bertrand Besigye, blir møtt med en viss forventning. Han er 21 år, født i Uganda, men oppvokst i Odalen, i Nord-Norge og i Oslo. Han har tidligere publisert tekster i Signaler 91, i Vinduets debutantnummer i fjor, og i Volapük-antologien «Stemmer i et hus». Nå debuterer han på Gyldendal med en diktsamling med tittelen «Og du dør så langsomt at du tror du lever».

Energisk

De første diktene i samlingen har et tydelig motkulturelt preg. Det er lange dikt med energisk framdrift, der den dikteriske stemmen synes viktigere enn de poetiske bildene: en tiradisk, oppramsende stemme som synger på konsonantene, og som slynger nye og foruroligende ordsammensetninger mot oss – som i diktet «Dager»:

«Jeg drakk dager med solskinnsdans i ellevill vind / daffedager da all livskraft rant ut av hvilen (...) Frostdager da jeg så inn i folks øyne og kjente hvordan blikket ble dypfryst, hvordan / gatelivet stivna til et fotografi fra slutten av / attenhundretallet, hvordan folk blekna til små / uframkalte skikkelser på en henslengt filmrull (...) angrende dager da jeg i vrede over et vimsete valg dro og dro i angerens jur inntil skammens råmjølk føy spjongspjong!sprutende ned i hjernens hodeskallekopp...»

Bertrand Besigye har en utrolig språksskapende evne. Som dikter har han ingen paralleller i den norske samtidspoesien hva språklig oppfinnsomhet angår. Derimot vekker tekstene hans klare assosiasjoner til undergrunnsdiktningen på 70-tallet, spesielt i den første avdelingen: Den samme oppdriften, den samme rasende heftigheten og vanvittige assosiasjonsrikdommen, der poesien slipper ut som hissig damp fra en mental trykkoker.

Vingespenn

Tross sine heftige ordstrømmer er Bertrand Besigye en velformulert og veloverveid poet. Han er også i stand til å gire ned det rasende tempoet, og bli dvelende og lyrisk. Men det som kanskje framfor alt kjennetegner diktene i denne første samlingen, til forskjell fra den generelle trenden i norsk poesi, er at oppmerksomheten vendes bort fra billedbruk og fortettende uttrykk, til fordel for frie tanker, vingespenn og vidtfavnende assosiasjoner. Diktene har melodi og rytme, en puls som slår og setter blodet i bevegelse.

Bertrand Besigye er en talentfull dikter med et befriende, på samme tid u-norsk grep om språket. Uten tvil en spennende debutant.

Bertrand Besigye: «Og du dør så langsomt at du tror du lever». Gyldendal. 88s. Kr. 148,- (Dagbladet 31 aug. 1993)