Norsk dobbeltmoral

Hva har Taliban, Iran og Saudi-Arabia til felles? En pågående praksis av systematiske og grusomme menneskerettighetsbrudd som offentlige henrettelser, tortur og urettferdige rettssaker. Imens kriger Norge mot Taliban, kritiserer Iran, og pleier sitt vennskap til Saudi-Arabia.

Både voldtekt, drap, væpnet ran og narkotikasalg kan straffes med døden i Saudi-Arabia. Forbryterne halshogges offentlig med sverd, tortureres, piskes, steines eller får armer eller bein amputert. Opposisjonen holdes nede med hard hånd, media sensureres og fagforeninger og politiske partier er forbudt. Ifølge Agence France-Presse har 147 mennesker blitt halshogget i Saudi-Arabia hittil i år, en dyster rekord i forhold til de seinere års statistikk. I 2007 ble en 19 år gammel kvinne som hadde blitt voldtatt av seks væpnede menn dømt til 200 piskeslag og seks måneder i fengsel. Opprinnelig ble hun dømt til 90 piskeslag av det hemmelige og vilkårlige rettsvesenet, for å «ha vært i bilen til en mann hun ikke var i slekt med da voldtekten skjedde», melder Arab News. Dommen ble skjerpet da en høyere rettsinstans beordret at saken skulle opp på nytt etter en anke. Den neste domstolen mer enn doblet antall piskeslag, til 200.

Dette er bare ett av mange eksempler på grove brudd på menneskerettighetene i Saudi-Arabia, hvor alle rettsprinsipper og rettferdighetssans blir snudd på hodet. Offeret blir plutselig straffet som gjerningsperson. Den norske regjeringen aksepterer stilltiende en slik makaber rettslogikk. For i løpet av det siste året har Norge kalt den iranske ambassadøren inn på teppet i UD en rekke ganger for å protestere mot gjennomføringen av steininger og andre dødsdommer i Iran. Onsdag 2. januar i år ble Rahele Zamani, en 27 år gammel iransk kvinne henrettet i Evin-fengselet i Teheran. Hun var mor til en tre år gammel gutt og en fem år gammel jente. Trebarnsmoren ble dømt til døden for å ha drept sin ektemann, og ble henrettet ved henging. Ifølge kvinnen hadde mannen mishandlet henne over lengre tid. Denne henrettelsen ble bekreftet av den norske ambassaden i Teheran, og statssekretær Raymond Johansen i UD reagerte med å kalle henrettelsen barbarisk. «Det er helt forferdelig at disse to barna nå må vokse opp uten en mor en far. Vi vil nå kontakte Irans ambassadør og protestere mot denne barbariske handlingen,» heter det i uttalelsen til Johansen. Seinest da Irans utenriksminister var på besøk i Norge i mai 2007, valgte man å bruke anledningen til å ta opp spørsmålet om dødsstraff på høyeste nivå. Iran kjenner til Norges krystallklare holdning mot dødsstraff, men Saudi-Arabias barbariske menneskerettighetsbrudd blir møtt med øredøvende norsk stillhet, både i FN og unilateralt. Hvorfor?

Det kreves verken livlig fantasi eller spesielt begavet innsikt i internasjonal realpolitikk for å skjønne årsaken. Det er nettopp Saudi-Arabias overflod av olje som gjør dette mulig. Det er det svarte gull som holder dette barbariske regimet oppe, og som får all internasjonal kritikk til å prelle av på grunn av frykt for innskrenket tilgang. Norge har, som mange andre land, sterke økonomiske interesser i Saudi-Arabias oljeindustri. Utvinningstempo og oljepris er viktige elementer for både Saudi-Arabia og Norge, og det er utvilsomt mye å vinne på et samarbeid, enten det er gjennom norsk kontakt med OPEC eller gjennom direkte møte på statsrådsnivå.

Lørdag 16. februar var olje og energiminister Åslaug Haga på besøk i Saudi-Arabia. På programmet sto petroleumsindustri og fornybar energi. Formålet med møtet var, ifølge den norske ambassaden i Riyadh, å «promotere norsk-saudiarabisk vennskap og samarbeid». Tidligere olje- og energiminister Odd Roger Enoksen planla også et besøk til Saudi-Arabia i fjor. Ifølge Hanne Skartveit i VG ville Enoksen bare snakke om menneskerettigheter dersom han «fant det naturlig». Jeg lurer på om det finnes et mer naturlig sted eller anledning til å kritisere menneskerettighetssituasjonen.

I Afghanistan kjemper norske soldater en stadig bitrere krig mot en fiende med total forakt for folkeretten. Minnet om Talibans tid ved makten blir ofte brukt som rettferdiggjørelse for vårt forlengete engasjement i Afghanistan. De styrte brutalt med offentlige henrettelser, systematisk kjønnsapartheid og religiøs ensretting. Ifølge UD skal Norge «øke innsatsen i 2007 for å fremme kvinners rettigheter, interesser og deltakelse. Dette arbeidet tar utgangspunkt bl.a. i regjeringens handlingsplan for gjennomføring av FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet.» Setter man dette opp mot kvinners situasjon i landet som er Norges venn og samarbeidspartner, Saudi-Arabia, blir likhetene like klare som dobbeltmoralen blir tydelig og sjokkerende.

Da utenriksminister Støre redegjorde for Stortinget om norsk Afghanistan-politikk i februar sa han blant annet “Vi må ta høyde for at afghanere vil styre sitt land etter tradisjoner og normer som kan avvike fra våre. Samtidig må vi holde fast ved at menneskerettighetene er universelle.“ Like mye som menneskerettighetene er fullstendig universelle virker de også fullstendig fraværende fra norsk politikk overfor Saudi-Arabia. Norge har tatt et viktig moralsk ansvar ved å innføre etiske retningslinjer i oljefondets investeringer, men har fremdeles et stykke å gå før man kan si å føre en etisk forsvarlig utenrikspolitikk, uten sprikende hull eller dobbeltmoral. Norge bør være modig nok til å sette menneskelig verdighet i sentrum for sin politikk. Bare dette er verdig en humanitær stormakt med banken full av penger.

Jeg har følgende utfordringer å komme med til dagens regjering: For det første bør det utarbeides en rangering av verdier i utenrikspolitikken, hvor menneskerettigheter, internasjonal humanitær rett og bærekraftig utvikling rangerer over andre hensyn, herunder også rent økonomiske. For det andre bør man moralsk, juridisk og politisk likestille menneskerettighetsbrudd og norske reaksjoner på disse uavhengig av om de skjer i Iran, USA, Saudi-Arabia eller Sverige. Kritikken bør bare være proporsjonal til omfang og intensjon. Tortur og dødsstraff er fullstendig uakseptabelt, uansett om det skjer i land som ellers er viktige for norske interesser, og dette må vi understreke mer enn i dag. Sist, men ikke minst, bør det gjøres helt klart fra Norges side at man ikke aksepterer at religion eller kultur benyttes som unnskyldning for brudd på menneskerettighetene, og at Saudi-Arabia, som islams geografiske og åndelige sentrum, har gode forutsetninger til å være et forbilde heller enn en sinke i menneskerettighetsarbeidet.

Kall meg gjerne en drømmer. Jeg drømmer om en verden hvor rettslige prinsipper for menneskers beskyttelse kommer til anvendelse uten å bli nedprioritert av kortsiktige materialistiske interesser, og uten å bli avfeid av realpolitiske argumenter. En verden hvor Norge står for sine humanitære prinsipper og forpliktelser, også når det kan gjøre oss upopulære. At menneskerettighetene blir gjort til en ubestridt førsteprioritet i norsk utenrikspolitikk. Kort sagt en verden hvor blod er tykkere enn olje.