Norsk dumskap om integrering

En god ting med innvandring er at man alltid kan lære av feil som er gjort i fortiden, og rette de opp for framtiden. Fordi det alltid vil komme nye grupper innvandrere. I forgårs var det pakistanere og tyrkere, i går var det flyktninger fra Balkan og Somalia. I dag er det arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene i øst og familieinnvandringen knyttet til etnisk norske eller innvandrere som allerede er her.

Innvandringsdebatten blir stadig mer nyansert og romslig. Det provoserte enkelte da undertegnede for drøye to år siden sa at vi trenger arbeidsinnvandring, og at vi må forholde oss mer aktivt til den økende migrasjonen, også i vårt land. Andre ønsket debatten velkommen. Heldigvis går det fremover. I dag synes de fleste det er riktig og betimelig, når IMDi-direktør Osmund Kaldheim og UDI-direktør Ida Børresen i et debattinnlegg i Dagbladet i sommer under tittelen: «Når gjestene blir» etterlyser hele Norges deltakelse i integreringen av de «nye» innvandrerne – arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa som etter hvert velger å bli i Norge.

Selv nå i disse valgkamptider kan det diskuteres hvordan vi best kan sikre integrering, uten at det reduseres til en debatt for eller mot utlendinger. Senterpartiets Trygve Magnus Slagsvold Vedum foreslår en kommisjon for å finne nye løsninger. Aftenposten følger opp på lederplass 25.7. med en viss forståelse for kommisjon, men med skepsis til Vedums referanse til USA hvor innvandrere kommer seg raskere i jobb enn her i landet. Den amerikanske måten, basert på dumping av lønninger og stor sosial ulikhet lar seg vanskelig tilpasse en velferdsstat som den norske, mener Aftenposten.

Som Kaldheim og Børresen påpeker, lyktes vi ikke så godt med å integrere arbeidsinnvandrerne som kom til Norge på 70-tallet. Det var lite fokus på å inkludere dem i det norske samfunnet fordi man trodde de skulle reise hjem og ikke kom til å oppholde seg i landet permanent.

«Det går nok over» eller «Det går seg nok til» er langt på vei de samme tankene som rår i dag. Med to viktige unntak: Vi har gode tilbud for innvandrerbarn i skolepliktig alder og Norge har et av verdens mest sjenerøse integreringstilbud for personer som får flyktningstatus. Det er bare det at det store flertallet av innvandrere til Norge i dag ikke er flyktninger, men voksne arbeids- og familieinnvandrere. Og for disse er det fort gjort å oppsummere norsk integreringspolitikk: De får klare seg selv. Punktum. På mange måter har vi her lagt nettopp amerikansk tenkesett til grunn: En hver er sin egen lykkes smed. Men så aksepterer vi altså verken de sosiale ulikhetene eller et system hvor de som ikke lykkes går til grunne. Og så gjør vi heller folk til klienter.

I stedet for å se til forhold vi ikke liker ved USA bør vi lære av Canada. Med en velferdsstat lik vår egen lykkes de rimelig godt i sin integrering av innvandrere. Det er særlig to elementer Norge uten videre bør kunne adoptere. I Canada legges det for det første til grunn at det er i statens egen interesse å hjelpe alle innvandrere, også arbeids- og familieinnvandrere til god språkforståelse og annen integrering. For det andre erkjennes det at integrering må skje i det sivile samfunnet. Integrering er noe som må skje mellom enkeltmennesker, ikke mellom mennesker og offentlige kontorer.

Jeg kan vanskelig tenke meg en investering som ville kunne kaste så mye av seg både på kort og lang sikt som skikkelig tilrettelagte og systematiske integreringstilbud også for voksne familie- og arbeidsinnvandrere i Norge. At man er en del av det norske arbeidslivet åpner ikke automatisk dørene til det norske samfunnet. Alle som flytter til et nytt land med et fremmed språk og fremmede skikker, koder og lovverk har behov for systematisk støtte og hjelp for å finne seg til rette og delta fullt ut – både praktisk og sosialt. Ikke bare som arbeidskraft, men også som mennesker.

Som et minimum bør staten derfor tilby norskopplæring til alle som trenger det. Samtidig må vi innse at offentlige instanser ikke er de rette til å skape sosiale nettverk. Mestring av lokalsamfunn består først og fremst av kunnskap om store og små forhold og koder som vanskelig kan formidles i klasserom. For at folk som nylig har flyttet til Norge skal kunne inkluderes i samfunnet trenger de å komme i kontakt med privatpersoner – ikke bare saksbehandlere og ansatte. Her som på mange andre områder bør det offentlige først og fremst ta rollen som tilrettelegger og sørge for retningslinjer, insentiver og finansiering.

Vi som allerede har bodd her i landet en stund har også behov for å tilpasse oss det mangfoldet Norge utgjør i dag. Behovet for møteplasser mellom nye og gamle nordmenn er stort. Utfordringen er å få til likestilt sosial omgang og samtidig unngå offentlig klientifisering. Her har både Canada - og USA - noe å lære oss. I begge land benyttes frivillige organisasjoner til integreringsarbeid i langt større grad enn her hos oss, ikke minst når det gjelder å få folk i arbeid.

Røde Kors har allerede drevet med integrering i mange år, men kunne ha gjort mye mer om politikken hadde lagt bedre til rette for det. I mer enn ti år har Røde Kors koblet flyktninger med en frivillig flyktningguide. Flyktning og guide møtes jevnlig for å gjøre vanlige ting sammen; handle, gå i banken, treffe venner, osv., som likeverdige. Begge stiller frivillig, begge for egennytten. Flyktningen får råd, tips og vink om det norske samfunnet, flyktningguiden får nye bekjentskaper og nye impulser. Begge får utvidet sitt sosiale nettverk.

Arbeids- og familieinnvandrere vil kunne få mye ut av en «samfunnsguide» etter samme modell. Røde Kors og andre frivillige foreninger som idrettslag og trossamfunn bør benyttes mer aktivt i praktisk integreringsarbeid. Det er også stor vilje i folket til å få dette til. Undersøkelser IMDi har gjort viser at nordmenn flest ønsker å delta personlig i integreringsarbeidet i sitt lokalmiljø. Vår Flyktningguide er bevis på det samme. Tiltaket er en av de mest populære aktivitetene Røde Kors driver, og både flyktninger og frivillige står ofte i kø for å få delta.

Offentlige myndigheter inviteres herved til dugnad og spleiselag: Hvis vi får støtte til å organisere og kvalitetssikre tiltakene, skal vi stille med frivillige – som vil gjøre en stor innsats for å knytte kontakt mellom enkeltmennesker. Og det er vel det integrering egentlig handler om.

Innvandringsdebatten blir stadig mer nyansert og romslig.