STORMAKT: Norge er verdens nest største eksportør av sjømat og vi eier noen av verdens vikltigste fiskefelt. Foto: Espen Røst / Dagbladet
STORMAKT: Norge er verdens nest største eksportør av sjømat og vi eier noen av verdens vikltigste fiskefelt. Foto: Espen Røst / DagbladetVis mer

Norsk evighetsmaskin

Fisk er Norges viktigste ressurs. Riktig forvaltet varer den evig. Men vi er blindet av oljen og ser ikke hva som skjer med havets rikdommer, skriver John O. Egeland.

Kommentar

DETTE LANDET ER SKAPT av fangst, forbruk og eksport av skapninger fra havet. Torsk og sild burde være våre nasjonaldyr, ikke elgen, fossekallen eller den tåpelige løven i riksvåpenet. Uten disse fiskeslagene ville det ikke vært mange byer langs kysten. Og eventyret er på langt nær over. Sjømat er vårt viktigste eksportprodukt etter olje og gass. Årlig selger bransjen marine proteiner for rundt 50 milliarder kroner til utlandet. Norge er verdens nest største eksportør av sjømat, og vi har kontroll med noen av klodens mest fiskerike områder. Vi har vært ledende på dette området i flere hundre år. Samtidig har havretten dramatisk utvidet vår eiendomsrett til marine ressurser. Norges land- og sjøterritorium er i dag omtrent like stort som hele fastlandet i Vest-Europa. Dette eierskapet har et enormt økonomisk potensial og kan utvikle Norges posisjon som en stormakt innen næringsutvikling knyttet til havet.

HVORDAN VI FORVALTER og fordeler havets ressurser, burde derfor være et spørsmål av nasjonal, strategisk betydning. Være blant de viktigste punktene på nasjonens dagsorden. Som alle vet: Slik er det ikke. Fiskeripolitikk og oppdrett er i stedet en bortgjemt nisje i norsk politikk, dominert av trålernæringens kvoteadel, lakselorder i oppdrett, en innavlet gruppe av fiskeribyråkrater og regionale politikere på Vestlandet og i Nord-Norge. Når fisk en sjelden gang klatrer opp på den nasjonale dagsorden, er det fordi den står i veien for oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Ellers er fisk bare en rett i stortingsrestauranten. I lengden kan en slik nasjonal døvhet være fatal. Det pågår nå et stille ran av havets ressurser. Og den nye regjeringen har forpliktet seg til å privatisere restene av havets allmenning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EN SOM BRYTER stillheten og roper et tydelig varsko, er marinbiologen Henning Røed. Han har bred erfaring fra både næring og forvaltning, og i boka «Fiskehistorier. Hvem skal eie havet?» tar han et saftig oppgjør med ressursforvaltningen og hvordan kvoteadel og villige politikere privatiserer havet. Røeds hovedpåstand er staten har gitt fiskekvoter verdt flere titalls milliarder til en håndfull fiskebåtredere, og at dette ranet av fellesskapet sannsynligvis vil fortsette. Han mener også at verdien av fiskeressursene kan økes dramatisk med en tydeligere biologisk forvaltning.

REKORDARTET FISKE av vandrende torsk har skapt inntrykk av balanse i havet (i nord) og av «verdens beste fiskeriforvaltning». Når det gjelder denne viktige torskestammen er rosen berettiget, men helhetsbildet er mindre vakkert. Gytebestanden av torsk i Nordsjøen befinner seg langt under kritisk nivå, og karakteriseres som nær truet. Også kysttorsken i Nord-Norge har en lav gytebestand og høstes heller ikke bærekraftig. Silda er igjen milliardbutikk, men det tok 40 år å få dette havets sølv tilbake i rikelige mengder. På slutten av 60-tallet hadde fiskerne tatt opp 99.9 prosent av silda som trakk inn til kysten. Nå skjer noe liknende med ålen, som nesten er borte i hele Europa. Legg til at vi i hundre år hadde verdens verste forvaltning av den verdifulle hummeren, og bildet blir mer nyansert. Glem heller ikke lakseoppdrett med sine lusefabrikker, sykdommer, kjemikaliebruk og massive utslipp av kloakk i fjordene.

DET HAR PÅGÅTT, og pågår, en løpende kamp mellom kortsiktig høsting av havet og langsiktig og biologisk forvaltning av ressursene. Kvotehandelen har ført til at de med mest penger eier fisken. Oppdrett er dominert av store konserner som er mer opptatt av bunnlinjen enn av havbunnen. Regjeringen Solberg og fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) lover oss mer av samme kost: Evige kvoter til rederadelen, utvidelse av kvoteordninger til å gjelde mindre fartøyer, flere laksekonsesjoner med økning i tillatt biomasse (fisk) og færre reguleringer. Aspaker har allerede signalisert at det primært er markedet som skal regulere de marine næringene.

DET VIL GI ET HELT nytt innhold i den gamle hilsenen: «Skitt fiske». Derfor haster det med å få fisken inn på nasjonens dagsorden. Det er havets rikdommer vi skal leve av når oljen tar slutt.