KOMMENTARER

Norsk evighetsmaskin

Fisk er Norges viktigste ressurs. Riktig forvaltet varer den evig. Men vi er blindet av oljen og ser ikke hva som skjer med havets rikdommer, skriver John O. Egeland.

STORMAKT: Norge er verdens nest største eksportør av sjømat og vi eier noen av verdens vikltigste fiskefelt. Foto: Espen Røst / Dagbladet
STORMAKT: Norge er verdens nest største eksportør av sjømat og vi eier noen av verdens vikltigste fiskefelt. Foto: Espen Røst / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

DETTE LANDET ER SKAPT av fangst, forbruk og eksport av skapninger fra havet. Torsk og sild burde være våre nasjonaldyr, ikke elgen, fossekallen eller den tåpelige løven i riksvåpenet. Uten disse fiskeslagene ville det ikke vært mange byer langs kysten. Og eventyret er på langt nær over. Sjømat er vårt viktigste eksportprodukt etter olje og gass. Årlig selger bransjen marine proteiner for rundt 50 milliarder kroner til utlandet. Norge er verdens nest største eksportør av sjømat, og vi har kontroll med noen av klodens mest fiskerike områder. Vi har vært ledende på dette området i flere hundre år. Samtidig har havretten dramatisk utvidet vår eiendomsrett til marine ressurser. Norges land- og sjøterritorium er i dag omtrent like stort som hele fastlandet i Vest-Europa. Dette eierskapet har et enormt økonomisk potensial og kan utvikle Norges posisjon som en stormakt innen næringsutvikling knyttet til havet.

HVORDAN VI FORVALTER og fordeler havets ressurser, burde derfor være et spørsmål av nasjonal, strategisk betydning. Være blant de viktigste punktene på nasjonens dagsorden. Som alle vet: Slik er det ikke. Fiskeripolitikk og oppdrett er i stedet en bortgjemt nisje i norsk politikk, dominert av trålernæringens kvoteadel, lakselorder i oppdrett, en innavlet gruppe av fiskeribyråkrater og regionale politikere på Vestlandet og i Nord-Norge. Når fisk en sjelden gang klatrer opp på den nasjonale dagsorden, er det fordi den står i veien for oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Ellers er fisk bare en rett i stortingsrestauranten. I lengden kan en slik nasjonal døvhet være fatal. Det pågår nå et stille ran av havets ressurser. Og den nye regjeringen har forpliktet seg til å privatisere restene av havets allmenning.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer