Norsk film i krise?

FILM: Det er gledelig å registrere at norsk film engasjerer, og spennende er det at også skuespillerne nå bidrar til å skape debatt. Skuespiller Espen K. Høiner trår friskt til i Dagbladet 29.11 og hevder at norsk film er en fiasko - ikke kommersielt, men kunstnerisk. Han vet hva han snakker om: Han har gestaltet stereotype drittsekker i ultrakommersielle ungdomsfilmer som «Bare Bea» og «Switch», men fikk kanskje noe mer å spille på som (en riktignok stereotyp) forfatterspire i Joachim Triers «Reprise», en film spekket av stilistiske referanser til franske filmkunstnere som Truffaut og Godard, men som dessverre bare ble sett av 50 000 nordmenn.

Norske filmer har i 2008 solgt rekordmange kinobilletter, med «Kautokeino-opprøret», «Lange Flate Ballær» og «Fritt Vilt II» som de største publikumssuksessene. Den optimistiske tonen deles imidlertid ikke av alle, og Høiners kritikk er beskrivende for det ubehaget som mange av de utøvende filmarbeiderne føler for tiden (og særlig yngre stemmer som ønsker å posisjonere seg i bransjen): Kravene om profitt synes å gå på bekostning av de djerve forsøkene på å skape filmkunst. Det snakkes om at produsentene har for mye makt, mens regissørene har blitt redusert til statister. Filmreformen i 2001 og dens revisjon i 2008 har lagt klare føringer for en mer kommersiell dreining av norsk filmproduksjon, sies det. I Høiners øyne har dette medført at norsk film i dag ser ut som en blek kopi av Hollywood, blottet for særpreg men likevel hyllet av norske filmanmeldere.

Langt på vei deler jeg Høiners bekymringsmelding, men i likhet med ham har jeg problemer med å sette ord på hva dette med kvalitet nøyaktig er. Hva betyr det at et filmprosjekt er modig, sånn egentlig? Nøyaktig hvilke stilistiske valg og fortellermessige grep er kunstneriske? Er all underholdning tanketom, eller kan en overflatisk drittsekk fra Bærum få meg - som tilskuer - til å reflektere over menneskelig eksistens?

Jeg tror ikke nødvendigvis at det trenger å være noen motsetning mellom det å lage en god historie og det å gi den et kunstnerisk særpreg - noe flere av årets premierer klarer, etter min smak.

Vel er det bra med ambisjoner om verdensherredømme, men det finnes dessverre ingen trylleformel for å nå dit. Aller minst hjelper det å postulere elitistiske kvalitetskriterier. At filmer som «Uno», «Den Brysomme Mannen», «Reprise», «Mannen som elsket Yngve», «deUSYNLIGE» og «Fatso» faktisk har fått positiv oppmerksomhet blant annet i USA og i Danmark de siste årene, skyldes ikke bare at de er dyktig fortalt. Disse filmene har sprunget ut av en norsk filmkultur i medgang, med publikum i ryggen og en romslighet som åpner for både lek, eksperimentering og alvor. Noen av filmene kan kanskje til og med ta steget ut og bli en art cinema-hit med tiden, men slike mål krever at kontinuitet sikres for talenter i alle fagfunksjoner.

Jeg ser ikke bekmørkt på situasjonen i norsk film anno 2008. Det er flott å kunne se Knut Erik Jensens poetiske «Iskyss», for neste dag å hyle til «Fritt Vilt II». På hver sin måte representerer de mangfoldet i det nasjonale repertoaret, selv om de fyller ulike funksjoner med tanke på appell og betydning. Forskjellige filmer har ulike forutsetninger og mål, og det vil være både urettferdig og i siste instans lite produktivt å skulle måle dem opp mot hverandre ut fra uklare kvalitetskriterier.

Norsk film i krise?