MANNLIG FILMKALAS: Norsk film lages bare av menn, mener Gunnar Iversen ved NTNU. Her serveres de mannlige skuespillerne Knut Joner og Christian Rubeck, den mannlige manusforfatteren Thomas Nordseth-Tiller og de to mannlige regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning kake av vår mannlige kulturminister Trond Giske da sistnevnte mandag innkalte presse og Max Manus-gjengen til møte for å informere om de gode besøkstallene for norsk film i 2008. 
Foto: Erlend Aas/SCANPIX
MANNLIG FILMKALAS: Norsk film lages bare av menn, mener Gunnar Iversen ved NTNU. Her serveres de mannlige skuespillerne Knut Joner og Christian Rubeck, den mannlige manusforfatteren Thomas Nordseth-Tiller og de to mannlige regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning kake av vår mannlige kulturminister Trond Giske da sistnevnte mandag innkalte presse og Max Manus-gjengen til møte for å informere om de gode besøkstallene for norsk film i 2008. Foto: Erlend Aas/SCANPIXVis mer

- Norsk film lages bare av menn

- Av de 17 spillefilmene som fikk premiere i 2008, var bare 2 regissert av kvinner.

Nylig kunne Norsk Filminstitutt melde at myndighetenes forsøk på å heve kvinneandelen i norsk filmproduksjon var mislykket. Målet om en kvinneandel på 40 prosent innen 2010 skulle ikke lenger realiseres gjennom kvinnesatsingen Signatur K. Siden denne ordningen ble startet i 2006 hadde 20 søkere fått utviklingsstøtte, men bare to prosjekter ble realisert. Eva Isaksens De gales hus fra i fjor høst var den ene, og Margreth Olins spillefilmdebut Engelen som får premiere i år var den andre. At det er en skjev kjønnsfordeling i norsk film er alle enige om. Hva som skal gjøres for at norsk film ikke bare blir om og for menn er mer usikkert. Ved inngangen til 1980-tallet var Norge en foregangsland internasjonalt sett når det gjaldt kvinnelige filmregissører og såkalt «kvinnefilm». Bak kamera kom en rekke talentfulle kvinner til, som hadde nye historier å fortelle. Bidragene fra regissører som Anja Breien, Vibeke Løkkeberg, Laila Mikkelsen og andre ble lagt merke til også utenfor landets grenser, og bidro til å skape et mer vitalt og variert filmtilbud. I løpet av tiåret kom flere nye talenter til, som sammen endret norsk filmproduksjon. if (EAS_found_camp_648) { document.write('

annonse

'); }

annonse

annonse

I dag er situasjonen annerledes. Av de 17 spillefilmene som fikk premiere i 2008, var bare 2 regissert av kvinner. Ingen av de tre dokumentarene som fikk kinodistribusjon var regissert av kvinner. Å gå fra dagens 10 prosent og opp til 40 om to år kan bli en stor utfordring for norsk film, som ofte oppfattes som en maskulin cowboybransje. Diskusjonene om mannsdominansen i norsk film har pågått lenge. Det handler om mange ulike aspekter ved filmbransjen og filmpolitikken, som samlet sett gir et problematisk nåtidsbilde. Rapporten Tallenes tale laget av Kulturmeglerne i 2006 var dyster lesning. Bare en av fem nøkkelpersoner i norsk filmbransje er kvinne, og av de drøyt 399 millioner kroner som ble delt ut til filmproduksjon i perioden fra 2001 til 2005, ble hele 82 prosent gitt til menn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg til den lave andelen kvinnelige filmregissører og nøkkelpersoner, har flere pekt på at i de norske filmene er det færre større roller for kvinner enn for menn. Norsk film har i de siste åra først og fremst handlet om menn. Selv om menns relasjoner til kvinner, som hustruer, kjærester, døtre og elskerinner er viktige, er de aller fleste av dagens norske spillefilmer primært sett fra et mannlig perspektiv. De handler om maskulinitet, enten det gjelder gretne gamle gubber eller naive og dysfunksjonelle unge menn, og kvinnene er primært til for å gi perspektiv til mannen og hans problemer. Så langt i år har de norske filmene bekreftet dette mønsteret. Jentene i Død snø har få karaktertrekk, og lite å spille på. De er pene og de dør først. I Jernanger er det to mannlige hovedpersoner, og kvinnene er først og fremst til for å gi perspektiver på deres modning og utvikling. Unge Erika er gravid, men unge Kris er ikke klar for ansvar. Å gi slipp på friheten preger også gamle Eivind som ikke har kommet over tapet av kjærligheten, og eget manglende initiativ 30 år tidligere.

Hans hjertelidelse, et voksende hjerte, blir et symbol på en oppmykning av hans arge grettenhet. Filmen er interessant, og slett ikke dårlig, men kvinnene i dette dramaet er bare til for å stille mennene overfor vanskelige krav. Eller som vakre badenymfer som lurer dem inn i drømmen og ut i det våte element. I Sammen blir den kvinnelige hovedpersonen drept i en ulykke allerede før fortekstene, og filmen for øvrig skildrer en manns smertefulle sammenbrudd med sterk intensitet. Det er blitt en god film, men igjen er kvinner redusert til offentlige omsorgspersoner på den ene siden og strippere og prostituerte på den andre. Nord har fått mye omtale som den første spillefilmen fra Trøndelag, men også dette er en film av og for menn. Igjen er det mannens sammenbrudd som skildres, men der Sammen viste selve sammenbruddet, er Nord filmen om Jomars vanskelige reise ut av sammenbruddet. Kjærlighetssorg har blitt til psykose, men en reise fra Trondheim til Nord-Norge, der den tidligere samboeren og deres lille sønn bor, kan kanskje hele det ødelagte sinnet hans. Nord er en moderne eksistensiell westernfilm, og nærmest en katalog over tafatte forsøk på mannlig vennskap. Jomars reise tilbake til kvinnen og seg selv, er fortalt først og fremst gjennom Jomars møter med menn, og vi får aldri se kvinnen som forlot ham.

I alle disse filmene er det menn som skildres, og først og fremst menns forhold til andre menn. Filmene bekrefter trender som går flere år tilbake, at norsk film handler om ulike former for naiv mannlighet. Filmene undersøker relasjoner mellom menn, og tapet av kvinnelig nærvær og kjærlighet, mer enn å skildre forholdet mellom mann og kvinne. Fjorårets filmer bekrefter langt på vei dette inntrykket, mest tydelig i filmer som Mannen som elsket Yngve, Fatso og Max Manus. Det finnes en rekke unntak, og ikke minst innen sjangerfilmen har vi sett sterke kvinneskikkelser de siste åra, men likevel er det slående at så få filmfortellinger handler om kvinner. De filmene som handler om kvinner framstår som unntak i en mannsdominert filmproduksjon. Det er også slående at kvinner har roller først og fremst som mødre, kjærester eller begjærsobjekter, og at kvinner ofte er perifere i spillefilmene. Filmer som Jernanger, Sammen og Nord handler alle om tapet av kvinnen og kjærligheten, men kvinnene selv er så å si fraværende.

Det er selvsagt urettferdig at enkeltfilmer eller enkeltregissører gis ansvaret for at norsk film er blitt så mannsdominert. Den enkelte filmskaper skal ikke skjele til prosenter eller hva som er filmpolitisk viktig. Det er snarere filmpolitikken, og mekanismene i filmbransjen som må klandres for at vi i dag har en filmproduksjon først og fremst av og for menn. Dette er mer enn et tankekors, det er noe som må endres! Det vil være det beste for alle om vi får flere kvinnelige regissører, og flere filmfortellinger der kvinner er sentrale og får utfolde seg mer. En større bredde og variasjon i de norske filmenes uttrykk vil være godt for markedet og for tilskuerne. Selv om norsk films nye popularitet nærmest framstår som mirakuløs, og er svært gledelig, er mannsdominansen et økende problem, som må løses så raskt som mulig.