TERNINGKAST FIRE: «Gråtass gir gass» byr på body horror og pubertetsmetaforer for de minste, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FIRE: «Gråtass gir gass» byr på body horror og pubertetsmetaforer for de minste, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «Gråtass gir gass»

Norsk filmhistories beste metafor for gryende seksualitet

Traktoren og puberteten.

FILM: Et drøyt halvår etter at den første av de nye Gråtass-filmene hadde premiere, er den lille traktoren og vennene hans tilbake i nok en kinofilm. Det dreier seg fortsatt om Barne-TV i widescreen – spillefilm laget på de yngstes premisser, med alt hva det innebærer av simplistisk historiefortelling og enkle gleder – men på et tematisk plan overrasker «Gråtass gir gass» med det som meget vel kan være den norske filmhistoriens mest originale metafor for gryende seksualitet.

Gråtass gir gass

4 1 6

Barnefilm.

Regi:

Peder Hamdahl Næss

Skuespillere:

Elias Søvold-Simonsen, Dagny Backer Johnsen, Jeppe Beck Laursen, Stein Winge m.fl.

Premieredato:

9. september 2016

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Gråtass gir gass

«Boy, you'll be an antique car soon.»
Se alle anmeldelser

Body horror
Etter å ha reddet sin gode venn Gustav (Elias Søvold Simonsen) fra et fallende tre, er Gråtass i såpass dårlig forfatning at den mystiske tennpluggen som er nøkkelen til hans bevissthet flyttes over i en gammel veteranbil som Goggen (Jeppe Beck Laursen) holder på å stelle i stand. Den fysiske transformasjonen blir en påkjenning for Gråtass, som plutselig er fanget i et fremmedlegeme han verken kjenner eller er fortrolig med. Ubehaget er imidlertid forbigående.

Etter å ha blitt pusset opp etter alle kunstens regler blir han mer selvsikker og komfortabel, og den nye kroppen tiltrekker seg raskt oppmerksomhet fra fremmede. Gråtass blir først forkrøplende selvbevisst, men liker oppmerksomheten, og til Gustavs store forferdelse får han nye venner som først og fremst verdsetter ham på grunn av utseendet hans.

Transformer
Om dette høres ut som bråmoden tematikk for en barnefilm, er det viktig å huske at Gråtass ikke er noen hovedperson. Traktoren er først og fremst et narrativt omdreiningspunkt for de menneskelige figurene, og det er Gustav som utgjør filmenes emosjonelle sentrum.

Og som en skildring av forvirringen og de vonde følelsene som oppstår når gamle venner plutselig begynner å oppføre seg rart etter at puberteten har revet tak i dem, er dette på alle måter innenfor rammene av hva barn tåler. Ikke minst er det gledelig at Gråtass-filmene – som etter alt å dømme bare kan resirkulere de samme grepene, lene seg tilbake og se på mens pengene renner inn – faktisk handler om noe.