PÅ KOMPLEKSITETEN LØS: Henrik Holm som Even i seriesuksessen Skam. - Dette er et av de store paradoksene med norsk fiksjon på tv og film: Man slipper unna med de største stereotyper, uten å møte nevneverdig kritikk. I film etter film, serie etter serie, skriver artikkelforfatteren. Skjermdump fra NRK.
PÅ KOMPLEKSITETEN LØS: Henrik Holm som Even i seriesuksessen Skam. - Dette er et av de store paradoksene med norsk fiksjon på tv og film: Man slipper unna med de største stereotyper, uten å møte nevneverdig kritikk. I film etter film, serie etter serie, skriver artikkelforfatteren. Skjermdump fra NRK.Vis mer

Norsk films homostereotypier

Det er enda et stykke igjen til vi kan se en fiksjonsfigur som er homofil uten at det skal gjøres så mye fuss ut av det. At legningen bare er der, som én av flere komponenter.

Meninger

Spaltist

Øystein Stene

er forfatter og regissør. Han har skrevet flere romaner og gjort ulike filmer, og er dosent ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo

Siste publiserte innlegg

Norsk film har igjen delt sitt anakronistiske syn på casting. Denne gangen knyttet til homofili. Henrik Holm fra Skam har nemlig kommet i hendene på skuespilleragenten Lene Seested ved Panorama Managment, og hun sier om hans videre karriere: «Det blir ikke flere homofile karakterer med det første. De vil vi avvise. Nå ønsker han å gjøre helt andre roller.»

I norsk films verden er nemlig det å være homofil det samme som å være én karakter. En type. Da er du noe bestemt, du mener visse ting, beveger deg på en spesiell måte, har noen unike preferanser og kler deg så det synes. Det skal ikke være noen tvil liksom, fra første scene, hva denne karakterens seksuelle preferanser er. Som Aksel Hennie i Lønsj, eller Kåre Conradi i 37 ½ – for å nevne noen av de få skildringene vi har av homofile i norsk film.

Skam er et framskritt i utvikling av repertoaret for homofile i norsk fiksjon. Samtidig er det enda et stykke igjen til vi kan se en fiksjonsfigur som er homofil uten at det skal gjøres så mye fuss ut av det. At legningen bare er der, som én av flere komponenter. Er du homofil i norsk film, er det som et unntak, en anomali.

Dette er grunnen til at homofile skuespillere tradisjonelt har ligger lavt med legningen sin: De er redd for at det skal feste seg en slags «typecast» ved dem – et begrep særlig filmbransjen bruker når de tror skuespillere er best når de spiller minst mulig. Og når man mener at personen som får rollen i ett og alt må kommunisere nøyaktig det historien krever, verken mer eller mindre.

En slik tenkning begrenser seg ikke til homofile. Vi begynner å ha mange godt utdannede og svært begavede skuespillere med utseende som ikke umiddelbart assosieres med majoriteten av nordmenn. Likevel: Når de får en rolle i norsk film, må det begrunnes spesielt. De er innvandrere, de er adopterte, de er på besøk. Det at de er ikke-norske må altså være en helt sentral del av fortellingen.

Dette er et av de store paradoksene med norsk fiksjon på tv og film: Man slipper unna med de største stereotyper, uten å møte nevneverdig kritikk. I film etter film, serie etter serie. For eksempel ser kvinnelige hovedpersoner i norsk film ut til å konstitueres gjennom sitt forhold til mannen, og knapt nok noen løfter på øyenbrynene.

Mens den norsk utseede mannen derimot, blir sendt ut for å redde verden, løse gåten, befri oss fra smerten. Enten det nå er i Kampen om tungtvannet, Nobel, Max Manus eller Kon-Tiki. Det er ikke problemer i ekteskapet som utgjør motoren i deres fortelling, men noe langt større og viktigere.

Dette går selvsagt på kompleksiteten løs. Norsk tv-drama og filmmiljø ser ut til å være fanatisk opptatt av at alle i publikum skal skjønne det samme på likt. At vi ikke skal lure på noe som helst. At alt skal være tydelig, klart og udiskutabelt, og passe sammen med alt vi har sett før, likne på alle fortellinger vi allerede kjenner.

Norsk teater ligger riktignok et par hestehoder foran: På Det norske teater ble Hamlet nylig satt opp med en kvinne i hovedrollen, uten at stykket måtte omskrives av den grunn. Nationaltheatret gjorde Peer Gynt med en Solveig som ser ut til å ha afrikansk opphav. Det er et snev av eksotisme i dette, og det kan tidvis virke noe anstrengt, men det er iallfall et forsøk på å bryte stereotyper. Reisen til julestjernen i fjor hadde en behagelig fargebling cast, uten at det ble gjort noe nummer ut av det - og illustrerer hvordan det kan gjøres.

Jeg savner slike forsøk i norsk film. Istedenfor å styre unna homofile roller, burde agenter og castere som Lene Seested bidra til å tenke nytt rundt våre stereotyper i filmen: Hvordan utfordre dem? Hvordan fortelle historier som er mindre opplagte? Og hvordan skape karakterer som virker mer oppdaterte?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook