Norsk films tragedie

FILM: Kjære kulturminister, kjære filmbransje og andre dannede mennesker! I det siste er det blitt skrevet og sagt mye rart om norsk film, ikke minst i Dagbladets spalter. Sist ute er Gaute Brochmann, filmredaktør i Natt & Dag, som konstaterer at norsk film er ok, men ikke mer enn det. Hans noe merkverdige observasjon er at dess mer folk her til lands forsøker å lage gode filmer, og her nevner Brochmann spesifikt De usynlige og Lønsj, dess mer patetisk blir det.

Som så mange andre unge menn, etterlyser vår venn «geniet». Han eller hun som skal bli vårt eget damplokomotiv à la Lars von Trier, og som drar hele det norske filmtoget med seg mot himler som hovedkonkurransen i Cannes, Berlin eller Venezia. Dessverre er det ikke mulig å dyrke fram geniale filmregissører på samme måte som Prior aler fram fettfattige kyllinger. Ikke engang den sosialdemokratiske velferdsstaten er i stand til å gjøre det!

Enten dukker de opp, eller så gjør de det ikke. Disse såkalte geniene er alltid sterke og tydelige personligheter, og er gjerne et produkt av en vanskelig barndom og gode gener, noe som selvfølgelig resulterer i personlige problemer! Geniene klarer så å gjøre disse problemene til kunstnerisk gull, som de så ødsler med på lerretet.

Norsk films tragedie er at disse menneskene har eksistert, og eksisterer, men at de enten ikke får laget film, eller enda verre, altfor sjelden befinner seg på et filmsett.

Selv om jeg ikke var overbegeistret for Detektor, er Pål Jackman en flott og nesten genial filmforteller, noe han beviser i Jernanger. Selv om jeg ikke ble helforelsket denne gangen heller, et raskt knull på Filmfestivalen i Tromsø var nok!, må jeg konstatere at Jernanger er helstøpt filmkunst (For all del, gå og se!). Men det skulle altså gå ni-ti år fra Detektor, som igjen åpnet norsk film for et stort publikum, og Jackmans neste produksjon. Det er en tragedie!

Hovedproblemet i norsk film er ikke at for få får lage film, det er altfor mange! Jeg ønsker meg, og håper på en norsk filmelite hvor de få utvalgte får gjøre gode og dårlige filmer, mange filmer, uhyre med filmer! For historien viser at alle de store også har floppet. De fleste regissører lykkes gjerne annenhver gang. Og det er faktisk sant, Federico Fellini, verdens kanskje mest kjente og skattede filmskaper, krasjlandet med sine første to spillefilmer, de var fiaskoer! Med sin tredje, lyktes ham. Bergmann fikk det til på sin sjette! Så kjære, kulturminister, filmvenner og dannede allmennhet, det blir ingen Cannes, når ingen får lære seg å kunne.