Norsk films uutholdelige letthet

Høye besøkstall, entusiastiske kulturpolitikere og en anmelderstand som seg i mellom kniver om hvem som kan kaste terninger med flest øyne gir et unisont inntrykk av at norsk film er en suksess. Skulle man driste seg til å se litt mer nyansert på bildet som er tegnet av norsk film den siste tiden kan man konkludere med følgende: kommersielt sett er norsk film en suksess, rent kunstnerisk er norsk film en fiasko.

Norske filmer selger billetter som aldri før. Oppfølgeren til skrekkfilmsuksessen fra 2006 Fritt Vilt slo alle norske publikumsrekorder med over 100.000 innløste billetter på kinoene landet rundt - bare i løpet av åpningshelgen i oktober. Den ambisiøse stortingsmeldingen som regjeringen la frem i fjor, med målet om en markedsandel på 25 % for norsk film ser nå ut til å bli en realitet. Norsk film seiler opp som en seriøs markedsaktør som virkelig tør å yppe seg mot sine importerte storebrødre fra Skandinavia og Hollywood.

Norsk films evige dilemma er balansen mellom børs og katedral. Kulturpolitikkens fordring til norsk film om både høye publikumstall på den ene siden og festivalpriser på den andre, er et uløselig krav. Dessverre er det markedskreftenes fokus på et større produksjonsvolum og mer penger i kassa som vinner terreng mot ønske om modige, kunstneriske filmprosjekter av høyere kvalitet.

Man skal selvfølgelig ikke undervurdere viktigheten av endelig å lykkes med å produsere underholdningsfilmer til massene, men når det går på bekostning av filmmediet som kunstart er det grunn til å komme med en bekymringsmelding. Selv de såkalte kvalitetsfilmene i dette landet feiger til syvende og sist ut med lettvinte manusløsninger til fordel for økonomisk gevinst.

Ferske filmer fra 2008 som «Lønsj», «De gales hus» og «de USYNLIGE», er alle filmer som går under betegnelsen kvalitetsfilm.

Eva Sørhaugs «Lønsj» får merkelappen påklistret fordi filmen er et flettverk av enkeltskjebner som sammen skal gi oss bilde av et samfunn i forfall. Filmen selger seg selv inn som en kommentar til det ansvarsløse Norge i dag. Dessverre serverer ikke «Lønsj» oss annet enn trivielle dialoger og uforløste enkeltskjebner i en film som viser klare mangler på en overordnet visjon.

Eva Isaksens «De gales hus» kan kalles kvalitetsfilm fordi man for første gang skildrer sinnslidelse fra innsiden av en institusjon. Men viser ikke filmen bare et overflatisk bilde av stereotype, lett gjenkjennelige karakterer? Og er det egentlig tegn på kvalitet når man velger å gjøre alvorlige tvangstanker og nevrologiske tics til filmens comic relief?

Erik Poppes «de USYNLIGE» føyer seg også inn i rekken av filmer som ufortjent påberoper seg kvalitetsstempelet. Det holder ikke å ta opp de store spørsmålene i livet (død, skyld, forsoning) når det gjøres med en historie som virker påtvunget og konstruert. «de USYNLIGE» smører så tjukt på med klisjéfylt symbolikk og føleri at det tipper over i det parodiske. Melodrama er ikke det samme som problematiserende drama.

Norsk film har de siste årene vist at man makter å lage sjangerfilm etter Hollywoodoppskriften (bl. a. «Mars og Venus», «Fritt Vilt»-filmene, «Knullegutt» men for norsk films utvikling sin del er det nå på tide å legge vekk Robert McKees lærebok, og heller spørre seg om man har noe å tilføre kunstnerisk. Har vi filmskapere med et ektefølt ønske om å formidle noe av samfunnsmessig betydning, filmskapere med et interessant estetisk uttrykk, filmskapere med særpreg?

For at den kunstneriske kvaliteten i norsk film skal utvikles og høynes er vi nødt til å ha en skjerpet kritikerstand som evner og tør å påpeke svakhetene ved filmene som produseres. Det har vi ikke. Kritikerne nøyer seg med å kvasi-problematisere sine egne terningkast og sette spørsmålstegn ved norsk films hang til å adaptere norske bøker. Det holder ikke. Hvorfor bruker ikke heller noen kritikere tiden sin på å gå norsk filmfonds kriterier for støtte etter i sømmene?

Filmfondet er nemlig også nødt til å ta sin del av skylden for norsk films manglende kvalitet. Fondets insisterende jag etter den gode historien de siste årene har hemmet norsk films utvikling. Filmfondets ensporete linje har gitt oss filmer som i utgangspunktet tematisk sett kunne hatt et interessant potensial, men som blir tvunget inn under filmfondets credo den gode historien (les: filmlagingens ABC) og dermed ender opp som uinteressante verk.

Hvis vi ikke kan stole på den norske anmelderstandens terningkast, kan vi jo heller se på hvordan norsk film gjør seg bemerket på den internasjonale arenaen. Ikke sjelden rapporterer pressen entusiastisk om norske filmers festivaldeltagelse i utlandet. Og ikke sjelden kan man, hvis man undersøker, konstatere at deltagelsen gjelder et bortgjemt sideprogram på en eller annen festival som er en parentes i den store festivalsammenhengen. Det er nemlig betydelig forskjell på hovedprogrammene på prestisjetunge festivaler som Cannes, Berlin og Venezia, hvor norsk film glimrer med sitt fravær, og sideprogram på filmfestivaler i Tallinn, Bahamas og Stockholm.

Faktum er at svært få bryr seg om norsk film internasjonalt. Sagt med The Guardians respekterte filmanmelder Derek Malcolms ord: Norsk film er kjedelig og forutsigbar.Norsk film er kjedelig og forutsigbar fordi kravene til inntjening fortrenger de kunstneriske, modige prosjektene. I stedet blir det norske publikum servert lette, kommersielle underholdningsfilmer signert norske filmskapere som virker som Hollywoodkopister fremfor selvstendige kunstnere. Og på sidelinjen står filmanmelderne og jubler ukritisk. Det er en deprimerende utvikling for en liten filmnasjon som Norge.