Norsk fra N.Y.

Lovende debut fra New York-bosatt gitarist.

Esperanza Spalding Sterk debut fra Molde-klar kontrabass/vokal-komet.

Hiromi’s Sonicbloom NB: Kun for hardcore fusionfans.

CD: At unge norske jazzmusikere prøver seg i New York etter musikkstudier ved østkystens musikkutdanningsinstitusjoner er noe som skjer, men det er fortsatt temmelig uvanlig. Kontrabassisten Eivind Opsvik og gitaristen Lage Lund er to som har etablert seg på klubbscenen i den harde konkurransen, og får nå følge av gitarist Jostein Gulbrandsen (30) fra Namsos.

Med kvartettalbumet «Twelve», der han har skrevet sju av platas åtte låter, debuterer han som leder, og gjør et solid inntrykk som så vel instrumentalist som komponist. Medspillere er nevnte Opsvik, tenoristen Jon Irabagon og trommeslageren Jeff Davis, og der bandet drar i vei i medium uptempo i «Sundance», låter det New York fra første takt: Bra samspilt, moderne i snittet og med et energidirrende, pågående komp under passe laidback saksofon og et abstrakt-melodisk gitarspill forankret i Coryell-Goodrick-Metheny-linja. Gulbrandsen kan også minne litt om Thorgeir Stubø (1943-86) når han innledningsvis trekker i bop-retning på tittelsporet, men i hovedsak klinger «Twelve» mer ekspressiv og fri, myknet av trio-balladen «Northern Light» og den avsluttende lille perlen «Black November», som Gulbrandsen/Opsvik duoframfører med stor inderlighet i formidlingen. Svakest er en kantete latinversjon av Police’s «Message In A Bottle», mer av et stilbrudd enn en berikelse for dette førstealbumet som både solistisk og kollektivt har mye godt å by på.

CD-DEBUTANT er også Esperanza Spalding, en 23 år gammel amerikansk kontrabassist og vokalist som er i ferd med å gjøre en oppsiktsvekkende karriere. Etter utdannelse ved Berklee i Boston, der Pat Metheny og Gary Burton «oppdaget» supertalentet, ble hun tidenes yngste lærer der og spiller nå fast med flere toppmusikere. På «Junjo», betegnende nok for amerikansk platebransje utgitt av det spanske indieselskapet Ayva Music, presenterer hun seg i trioformat med kubanerne Aruán Ortiz (piano) og Francisco Mela (trommer), og framstår umiddelbart som en original, vital aktør på den yngre amerikanske jazzscenen. Frodig og pågående i spillestilen opererer trioen i et uttrykk som har fellestrekk med pianistene Jason Moran og Robert Glaspers trioer. Forskjellene er at musikken på «Junjo», tross Ortiz’ virtuositet, oftest er bassdrevet, og selvsagt Spaldings (mest) ordløse sang, ofte i tilbakelent brasiliansk stil. Albumet består av originallåter samt blant annet Chick Coreas «Humpty Dumpty» og Egberto Gismontis muntre, lille «Loro», og er en solid appetittvekker foran trioens norgesdebut på Moldejazz 17. juli.

JAPANSKE, USA-bosatte Hiromi (Uehara, 28), Ahmad Jamal-protesje og en teknisk briljant pianist, er ute med sitt fjerde album siden 2003-debuten, «Time Control». Ny i bandet er gitarhyleren David Fiurczynski, som sammen med bass og trommer danner en intens lydvegg rundt Hiromis akustiske og elektroniske tangenter i en fusionsession som har alt – det vil si alt som gjør musikkformen drepende kjedelig. Bortsett fra noen få forløp, går det i et bankende kjør, og minner mer om en slags tonal kraftsport enn musikk. «Time Control» er dessverre albumet som gir begrepet «enerverende innholdsløshet» en ny dimensjon i disse anmelderører, men for all del: Liker du musikken din skrudd sammen med store muskler og en porsjon påfunn-aktige formforvirringer på toppen, så vær så god.