Norsk frigjøring med Edvard Munch i Venezia

Munch og Lene Berg inntar palasset mens det raser utenfor: Veneziabiennalen er i gang.

EDVARD MUNCH: Samfundslære. Årsak og virkning, 1910, litografi. Foto: Munchmuseet
EDVARD MUNCH: Samfundslære. Årsak og virkning, 1910, litografi. Foto: MunchmuseetVis mer

KUNST: På Markusplassen i Venezia, selve det historiske maktsenteret for aristokratisk og religiøs pomp og prakt, ble det på tirsdag denne uka holdt pressevisning for utstillingen «Se opp for den hellige hore: Edvard Munch, Lene Berg og frigjøringens dilemma». Dette er det norske bidraget til den 55. Veneziabiennalen, som kommende lørdag åpner for publikum.

Initiativ til utstillingen kommer fra Office for Contemporary Art Norway (OCA) og er kuratert av direktør Marta Kuzma, Pablo Lafuente, også fra OCA, og Angela Vettese, president for Fondazione Bevilacqua La Masa i Venezia.

Med innlånte verk fra Munch-museet i Oslo, som i disse dager ser ut til likevel å få sitt Lambda, og en nyprodusert film av samtidskunstneren Lene Berg, ønsker kuratorene å se på forholdet mellom kunst, dens sosiale kontekst og endringer i kjønnsroller. Frigjøringen knyttes både til en historisk tid og samtida. Men hva betyr den egentlig, og hva er eventuelt dens dilemma?

Ved inngangen til utstillingen var en mer akutt konflikt til å ta og føle på under pressevisningen. Intetanende reportere og medlemmer av den norske kunstklikken ble vitne til en punktdemonstrasjon med vaskeekte håndgemeng. Sjelden kost i dannede kunstmiljøer.

Dermed spradet mange forbid, i den tro at dette var en del av utstillingen, selv om politiet dukket opp i tumultene. En håndfull sinte demonstranter utstyrt med bannere og en versjon av «Skrik» med teksten «Arte o business?», viste sin vrede mot nevnte Vettese. Den stiftelsen hun er president for har drevet formidling av samtidskunst i Venezia, særlig av unge kunstnere, siden 1898. Demonstrantene var provosert av den norske bruken av stiftelsens galleri, og de hevdet at fattige italienske kunstnere dermed var berøvet visningsmuligheter under den prestisjetunge biennalen. De bedyret likevel at de elsket Munch.

Detaljene om sak ble diffuse, men uansett var dette et påfallende vitalt innslag, idet selve utstillingen skulle vise seg å være en heller kjølig og kontrollert affære. De sosiale problemene og kampen om rettigheter utstillingen handlet om, fant ironisk nok sted utenfor de elegante og strengt bevoktede palass-salene, på gateplan. Lurer på hvor Munch ville ha plassert sin sympati.

Utstillingen markerer slutten på Marta Kuzmas åtte år som leder for OCA, og det var ingen selvfølge at OCA skulle dra dette i land.

«SYMBOLSK STUDIE»: I «Symbolsk studie» (1893—94) er mannen typisk nok isolert fra kvinner i forskjellige avskygninger. De nakne kvinnene kan framstå som både glorifiserte og demoniske, og understreker dermed Munchs berømte tvisyn på kvinnen. Foto: Munchmuseet Oslo
«SYMBOLSK STUDIE»: I «Symbolsk studie» (1893—94) er mannen typisk nok isolert fra kvinner i forskjellige avskygninger. De nakne kvinnene kan framstå som både glorifiserte og demoniske, og understreker dermed Munchs berømte tvisyn på kvinnen. Foto: Munchmuseet Oslo Vis mer

Finansieringen av utstillingen har vært et betent tema. Siden den offisielle nordiske paviljongen rullerer, og i år huser Finland, i 2011 Sverige, har det vært en debatt rundt hvorvidt Norge har noen mulighet for representasjon på Veneziabiennalen uten tilstrekkelig støtte av Utenriksdepartementet, som har uttrykt misnøye med hvordan OCA har håndtert biennalen. Dette kan også knyttes til den noe dramatiske utbyttingen av OCAs styre.

For to år siden satset OCA på en (omstridt) forelesningsrekke med internasjonale teoretikere, samt Bjarne Melgaard som innleid gjesteprofessor, på Università Iuav di Venezia. Den økonomiske risikoen for årets utstilling har flere ganger vært artikulert, selv om Kuzma har fått en kostnadsfri ordning med lokaler på Markusplassen, som ellers ville ha kostet absurde summer. For øvrig har Fritt Ord gått inn som økonomisk støttespiller.

Å velge Munch må sies å være en smart strategi, opplagt knyttet opp til markeringen av at det er 150 år siden han ble født. Flere av OCAs støttespillere har understreket hvor viktig det er å få Munch til Venezia.

Han ble sist utstilt her i 1954, og da for første gang - visstnok med stor suksess. Selvfølgelig er det flott at Munch profileres som en del av dette viktige kunstarrangementet, men han tilhører hele verden. Dette er i tråd med den økte oppmerksomheten han har vært gjenstand for i det siste, ikke minst med utstillingen «The Modern Eye» - som var en publikumsvinner av de helt sjeldne på blant annet Tate Modern i London og Pompidou-senteret i Paris.

Det å se Munch gjennom en ny optikk, med sideblikk på hvordan han brukte medier som fotografi og film som uttrykk for en moderne bevissthet, føres på et plan videre i OCAs utstilling i Venezia, blant annet ved å vise flere av hans egne fotografier. De små formatene viser selvportretter av Munch og oppstillinger med sykepleiere i hvitt.

Like fullt står en politisk og sosial vridning i hovedsetet. Munch knyttes opp til en idé om frihet, noe som presenteres som et alternativ til den psykologiske og emosjonelle vinklingen som preger formidlingen av Munch. Ved å fokusere på Munchs aktuelle samtid, hans turbulente kontakt med Kristianiabohemen og deres forhold til fri kjærlighet og et radikalt oppgjør med konvensjoner, åpner det seg et interessant rom.

Dette kommer tydeligst til uttrykk i en rekke satiriske litografier, hvor Munch har skrevet inn korte passasjer om moralsk dømmende borgere og bohemenes «svinske» atferd. Den isolerte figuren, kunstneren eller avvikeren, ligger utmagret til spott og spe foran en hånende prest og et selvfornøyd og fleskete publikum i den tørt titulerte «Samfundslære: Årsak og virkning» (1910). Utbryteren som en både opphøyet og luguber figur går igjen i mange av disse arbeidene, og uttrykker en ambivalens overfor moderniteten som frihet og lidelse.

LENE BERG: From the production of Ung Løs Gris / Dirty Young Loose
(Waiting for the actors, Funkhaus Berlin Feb. 20, 2013). Foto: Lene Berg
LENE BERG: From the production of Ung Løs Gris / Dirty Young Loose (Waiting for the actors, Funkhaus Berlin Feb. 20, 2013). Foto: Lene Berg Vis mer

I «Symbolsk studie» (1893- 94) er mannen typisk nok isolert fra kvinner i forskjellige avskygninger. De nakne kvinnene kan framstå som både glorifiserte og demoniske, og understreker dermed Munchs berømte tvisyn på kvinnen. Han var utvilsomt påvirket av sin tids opplyste nytenkning rundt kjønn og rettigheter. Samtidig synes erotikkens mørkere sider å ha satt sitt stempel på ham.

Den frigjøringen OCAs utstilling kringkaster synes i Munchs tilfelle først og fremst å dreie seg om moderniteten i seg selv, framfor kvinnefrigjøringen spesielt, som jo 2013 også er et merkeår for. Munch blir lest inn i sammenhenger som Marta Kuzma etablerte med prosjektet «Whatever Happened to Sex in Scandinavia?», som ble vist som utstilling på OCA i 2008. Hun viste her hvordan frihetsønsket var reelt for bohemen, men de var fanget i samfunnets innebygde begrensninger. Og hva er en sann frigjøring egentlig?

Det er høyst relevant å se på Munch fra nye vinkler og gjennom arbeider som ikke ofte trekkes fram, det vil alltid kunstnerskapet hans tåle. Samtidig er det en fare her for noe tvungent og stivt - som om Munch presses inn i en form han ikke ville ha trivdes i. Det kan smake av en instrumentell bruk av Munch som konstruksjon. Dette kontrasteres av de høylytte demonstrantene utenfor, som ikke forholder seg til en slik stilisering.

Hos Lene Berg blir frigjøringsbegrepet i større grad knyttet til kjønn, men også alder og status. I den rundt en halvtimes lange filmen «Ung Løs Gris», ser vi noen tildragelser på et hotellrom, hvor tre personer med tysk tale etter tur blir avhørt av noen som observerer dem gjennom et kamera bak et speil.

Dermed ser vi scenen tre ganger, men fra ulike perspektiver. Et fuktig nachspiel utvikler seg til å bli noe ubehagelig, uten at noe helt definitivt skjer. Det er en dramatikk, og det hintes om noe kriminelt, uten at noe egentlig ser ut til å stå på spill. Da blir det hele dessverre litt likegyldig. Filmen fokuserer på ulike stereotypiske roller - en ung fyr, en løs kvinne og en gammel gris.

Det ser ut til å være et ønske her om å gjennom filmens konstruerte distanse og dekonstruksjon utfordre rollefordommer, men jeg kan ikke helt se hvordan Berg utvikler figurer og handling - det begynner og slutter statisk. Filmen kommuniserer i liten grad med Munch, utover bruken av stiliserte typer, og det er uklart om de to kunstnerskapene har så mye å fortelle hverandre. Der Munch jobber med intensitet, blir Bergs film som en liten dans med tematikken.

I denne både søtladne og vakre byen hører kanskje den hellige horen hjemme, men denne utstillingen klarer ikke helt å stake ut gondolens ferd framover.

Line Ulekleiv skriver om kunst i Dagbladet.