HVIS HYBRIS VAR EN PLANTE: - Hybris finnes i nasjoner, men også hos individer. Jeg vanner ofte min egen plante, skriver Jørgen Skavlan.. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
HVIS HYBRIS VAR EN PLANTE: - Hybris finnes i nasjoner, men også hos individer. Jeg vanner ofte min egen plante, skriver Jørgen Skavlan.. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

Norsk hybris

Vi har en elitedyrkelse her til lands som gjør at de eneste barn vi snart kan akseptere er om Therese Johaug får barn med Jonas Gahr Støre.

Debattinnlegg

Hybris er ingen plante. Hadde den vært det, ville den vært stedsriktig hos oss. Den ville vært struttende saprofyttisk og sikkert intens i fargene. Samtidig ville den, under de prangende kronbladene, vært skjør, helt avhengig av gjødsel, pleie og mye oppmerksomhet. Den ville trives best på et lunt sted, lent mot en vegg eller mot en artsfrende. Den ville syntes at kulde var for kaldt og varme for varmt. Den ville vært av den dyre sorten og trolig nokså intetsigende på smak. Den ville stolt blindt på at gartneren tok ansvar for dens pleie og velvære. Den ville selv hatt nok med å vri seg mot solen og ta til seg næring.

Men, akk. Hybris er ingen plante, det er en tilstand. En tilstand av stolthet og selvtilfredshet, tuftet på et skjørt fundament. Ofte indikerer hybris dårlig kontakt med livets realiteter og en overdreven vurdering av ens kompetanse, evner og resultater. Hybris er antitesen til ydmykhet. Lyder det kjent? Hybris finnes i nasjoner, men også hos individer. Jeg vanner ofte min egen plante.

Vi har en særegen hybris her oppe mot nord, den blomstrer året rundt og er eviggrønn som vårt nye nasjonaltre, Tuja Barbarant. Denne særegne fauna som har vokst seg så sterk de senere 20-30 år kaster lange skygger inn i vårt samfunnsliv og nasjons bevissthet. Helt fra vårt kollektive «jeg» til indivets egen livsanskuelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hybris slår rot i de fleste jordsmonn.

Under Arendalsuka nylig ble Norges plass i verden diskutert. Fredsnasjonens anseelse og betydning ute i verden. Når utenlandske politikere eller artister finner veien hit, får de umiddelbart en mikrofon opp i ansiktet - «what do you think about Norway?» Dette egofokus går igjen og kan tidvis overskygge sak. Hvorfor er vi så absurd opptatte hva alle andre tenker om oss? Hybris?

Anniken Huitfeldt formulerte det fortjenestesfullt slik: «Vi har et selvbilde hvor vi tror at resten av verden sitter og venter på vår mening om ting - og det gjør de faktisk ikke!» Vi er verdens beste land å bo i for friske nordmenn ifølge FNs levekårsundersøkelse, men i goodcountries index er fredsnasjonen på plass nummer 8, blandt de land som betyr noe positivt for verden. Åpenbar nasjonal hybris.

Noen - 30 prosent av oss - ønsker OL til Oslo for noen titalls milliarder. Det fortjener nemlig «idrettsnorge». Hvorfor har vi sauebjeller og skinnikkers om vi ikke skal få brukt dem? Argumentasjonen går fra byutvikling til at det er vi som kan forandre den IOC og ved det redde den olympiske ånd. Det er som å tro at Telemark bataljonen ville hamlet opp med ISIS, og er fascinerende naivt.

Jeg kjenner ikke til Kinas og Kazakstans nasjonale selvbilder, men en kombinasjonen av særegen norsk naivitet og hybris ser ut til å kunne bli skrekkelig dyrt.

Vi ser også at ungdommen har blitt innpodet. Hos dem er hybris medfødt. Russens ureflekterte forbruk og økende hedonisme får vokse mens vi foreldre børster isen til vi stuper, så curlingbarna kan gli så friksjonsfritt som mulig igjennom livet. Vår egen bisettelse har vi forøvrig ikke tid til å delta i, da vi skal lage gourmetmiddag til seks venner og planlegge topptur til helgen.

Det har visst vært såkalt «arvingekonferanse» i Larvik. Samfunnsutviklingen skal formes fra en jacuzzi på Farris Spa, og ikledd tykk frotté skal trolig Ayn Rands kompromissløshet fremelskes. Hvor ble det av ydmykheten, Gerhardsen og Falkeklubben? Hvor ble det av den nøysomme lutheraneren i vår folkesjelen som skulle fortjene før det skulle forbrukes? Nå hopper vi over turen og går rett i boblebadet. Vi forventer at tilværelsen skal leveres på blå resept og at vi skal ivaretas uten egentlig ansvar for eget liv og egne valg. Vi skal ikke dø i sykehjem, vi skal dø på SPA, finansiert over statsbudsjettet.

WHO forteller samtidig at våre ungdommer er på 19. plass når det gjelder sitt forhold til egen helse og unge mennesker sliter psykisk mer enn noen gang tidligere. Vi har nemlig en elitedyrkelse her til lands som gjør at de eneste barn vi snart kan akseptere er om Therese Johaug får barn med Jonas Gahr Støre. Avstanden mellom selvbildet, ambisjoner og realitetene øker og med det følelsen av tap og sorg, og deretter sviktende emosjonell helse. Lykker er nemlig realiteter minus forventninger og hybris har derfor kostnader, store kostander.

Helsedirektør Guldvog er bekymret der nede i drivhuset på St Olavsplass. Vi lever nemlig ikke lengst på kloden. Det viser seg at nordmenn faktisk dør, selv i norske sykehus...

Vi lever 1,3 år kortere en sveitserne, som lever lengst og vi har kanskje ikke verdens aller beste helsevesen, bare et av verdens aller beste. Hvorfor er ikke dette godt nok for oss? For 98 prosent av verdens befolkning er slike kjensgjerninger ren utopi. Dette er hybris.

Å fortjene er blitt et mantra. Egodyrkelsen er blitt vårt kredo.

Sjel, selvutvikling og hvetegress dyrkes. Min sjel, mitt liv, min rett, min matintoleranse eller mere presist, min egen hybris. «Livets utholdelige letthet» får en helt ny betydning her til lands.

Vi er nå det eneste landet på kloden med fullt betalt fra første dags sykefravær. Vi har også det høyeste sykefravær og uførhet innen OECD, og vi jobber faktisk minst.

Dette er selvfølgelig ikke bærekraftig og det er heller ikke formålstjenlig. Problemet er ikke at vi i dag ikke har råd til dette, men det faktum at vi ser på det som en rett, en selvfølge, et krav. Norge er blitt det eneste sted på kloden hvor trær «vokser til himmelen» og jeg må minne om at tuja, det er en busk.

Min generasjon er forøvrig den som syntes det er greit at vi er de som pumpet opp den først oljedråpen og trolig også den siste. Med andre ord stort selvbilde og dårlig kontakt med livets realiteter.

Hadde norsk hybris vært en plante kunne vi i det minste betalt en polakk for å trimme den, mens vi snur rumpetasken bak frem og drar til Gardermoen.