Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norsk katastrofe- beredskap

SÅ HAR DET skjedd igjen -. En ny katastrofe ute i verden, der også mange nordmenn er rammet. Denne gang naturskapt. Forrige gang menneskeskapt. Det var for et par år siden på Bali. Terrorbombene der tok livet av over 200 mennesker. Bare rene tilfeldigheter gjorde at ikke også mange nordmenn ble drept. Igjen har kritikken haglet. Noe av den har vært berettiget, mye av den har også rammet enkeltpersoner som i den gitte situasjon sikkert gjorde sitt beste, ut fra sine forutsetninger og den organisering, rutiner og rammer som på forhånd var lagt. Sammen med Sjømannskirkens folk var Europeiske på plass både på Bali og nå i Thailand. Våre erfaringer fra begge disse katastrofene gjør at vi nå synes det er riktig å la disse bli kjent, slik at det forhåpentligvis kan bidra til at en effektiv norsk kriseberedskap blir etablert før en ny, stor ulykke kommer. Ingen kan si når dette vil skje, men at det vil skje igjen, bør det ikke være tvil om. En ny katastrofe for nordmenn i utlandet behøver heller ikke å være begrenset til terrorhandlinger og naturkatastrofer. La meg minne om at siden Bali, har vi opplevd både SARS epidemi og fuglevirus. Begge disse hendelsene kunne satt vår nasjonale beredskap på en ny stor prøve.

Så tilbake til Bali-saken: Der oppnådde vi ikke dialog med Utenriksdepartement i Oslo så lenge prosessen pågikk. Til Bali kom imidlertid den norske ambassadøren i Djakarta raskt på plass. Han tok som representant for staten Norge, den selvsagte ledelse og koordinering av redningsaksjonen på stedet i forhold til de lokale myndighetene. Dette gjorde han på en utmerket måte. Han deltok aktivt i redningsarbeidet, frontet de rammede på en empatisk måte og stilte også sin tjenestebil til disposisjon. Han bidro i høy grad til at redningsaksjonen på Bali, tross alt, ble en suksess.

I THAILAND har vi opplevd den motsatte situasjonen. UD-apparatet i Norge har nå fungert noe bedre, men har fått kritikk for sene beslutninger. I katastrofeområdet har det imidlertid vært klare mangler ved den offentlig norske representasjon i den viktige begynnerfasen. Dette skapte betydelig frustrasjon så vel for de rammede som for dem som foresto det operative redningsarbeidet. Kritikken av dette er velkjent. Det er nå på tide å innse at den departementale organisasjons- og beslutningsstruktur ikke lenger passer i slike situasjoner.

Hva kan så gjøres for å bli bedre på dette? Nordmenn vil fortsatt reise mer og mer i en usikker verden. De fleste problemene de støter på, vil forsikringsselskapene fortsatt normalt ta seg av. Men i de riktig store sakene, der også fremmede stater er involvert, kan ikke selskapene gjøre dette alene. Da blir det også et nasjonalt ansvar å sørge for norske borgeres ve og vel når katastrofen rammer. Dette ansvar må utøves med nødvendig kompetanse, effektivitet og, ikke minst, hurtighet. Både Italia og Finland demonstrerte nettopp dette i Thailand. I Italia er lederen for redningsaksjonen dagens helt på grunn av sin evne til å handle raskt og treffe de riktige beslutninger. På forhånd hadde han de nødvendige fullmakter og ressurser.

UTENRIKSDEPARTEMENTET er et forvaltningsorgan med politisk ledelse. Avgjørelsene treffes etter grundig saksforberedelse. Kvalitetssikringen er god, men avgjørelsesprosessen tar ofte tid.

Utenriksstasjonene er naturligvis bemannet med kompetente folk på det som er de daglige arbeidsoppgaver på en utenriksstasjon. Men hvor mange av dem har den særlige kompetanse, kapasitet og erfaring som er nødvendig for å kunne lede og koordinere norske interesser i en større katastrofesituasjon? På Bali så vi klart at forholdene fungerte bedre for UDs vedkommende nettopp p.g.a. en personavhengig tilfeldighet.

Våre forslag i denne forbindelse har vært, og er, at det snarest bør dannes en nasjonal krisegruppe (task force). Den må ha en leder som har de nødvendige kvalifikasjoner, så vel faglig som personlig, til raskt å treffe de nødvendige og riktige beslutninger i en gitt situasjon.

Lederen må også ha de nødvendige fullmakter på tvers av departementale skillelinjer, og tilgang til de nødvendige ressurser.

Krisegruppen overtar de operative oppgavene når en katastrofetilstand defineres. Den må forøvrig bestå av mennesker med dokumentere lederegenskaper, handlekraft og vide fullmakter. Krisegruppen må selvsagt utarbeide sine beredskapsplaner basert på forskjellige scenarier. Den må ha grundig katastrofetrening, og tre i aksjon på korteste varsel. Etter behov må den styrkes med ytterligere fagkompetanse som den enkelte situasjon måtte kreve. Den må fysisk ha ansvaret for ledelse og koordinering, så vel på katastrofestedet som for de bakenforliggende beslutninger her hjemme.

EN SLIK GRUPPE må arbeide på høyt nivå og, formodentlig, rapportere til Statsministeren så lenge oppdraget varer. Det er også viktig at man respekterer at katastrofeledelse stiller særlige profesjonelle krav. Med all respekt for våre politiske ledere, må det være tillatt å stille spørsmålstegn ved om statsråder er de beste operative ledere i slike situasjoner, slik det synes å være tilfellet i dag. Jeg viser i denne forbindelse til uttalelser fra enkelte der de opplyser å ha tatt løpende avgjørelser i en lang rekke enkeltsaker (dag og natt). Etter min oppfatning er dette en modell som burde kunne vurderes, og som burde være relativt enkel og billig. Andre alternativer kan være like bra. Det er imidlertid å håpe at vi slipper opprettelse av et eget nytt departement, med alt det dette vil medføre. Det viktigste er imidlertid at noe nå skjer før «neste gang» er her. En enkel kriseberedskaps gruppe tilknyttet Statsministerens kontor burde være et langt skritt i riktig retning.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media