Ny klimalov: Forslaget inneholder ingen nye ambisjoner om å kutte mer i utslipp enn Norge allerede har lovet, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en demonastrasjon i fjor. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix.
Ny klimalov: Forslaget inneholder ingen nye ambisjoner om å kutte mer i utslipp enn Norge allerede har lovet, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en demonastrasjon i fjor. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix.Vis mer

Debatt: Ny klimalov

Norsk klimapolitikk kjennetegnes av mye surr og rot

Vi trenger en klimalov som er både ambisiøs og forpliktende. Regjeringens forslag er ingen av delene.  


Meninger

Norsk klimapolitikk kjennetegnes av mye surr og rot, og slik har det vært i mange år. Stortinget har gjentatte ganger vedtatt utslippsmål som ingen regjering har klart å nå. Vi har hatt uklarhet om hva målene egentlig betyr, og hvem som skal gjøre hva for å nå dem. Resultatene har vært deretter.

Mens for eksempel EU har kuttet utslippene med 24 prosent siden 1990, har de norske utslippene økt med rundt fire prosent. Dette er ikke bare pinlig. Det bidrar også til å ødelegge klimaet.

Nina Jensen. Foto: Halvor Solhjem Njerve / Dagbladet.
Nina Jensen. Foto: Halvor Solhjem Njerve / Dagbladet. Vis mer

Som klimaminister Vidar Helgesen har sagt: «Nå har vi 30 års erfaring med klimamål som ikke er nådd. Da er det grunn til å tenke nytt».

Det er lett å dele Helgesens dystre diagnose av den klimapolitikken som er ført til nå. Samtidig snakker både han og resten av regjeringen gjerne om behovet for omstilling og grønn konkurransekraft. Når man anerkjenner behovet for endring er det nesten ubegripelig at det går an å foreslå å lovfeste status quo. Likevel er det akkurat det Vidar Helgesen gjør i utkastet til en ny klimalov, som ble lagt fram denne uka.

Forslaget inneholder ingen nye ambisjoner om å kutte mer i utslipp enn Norge allerede har lovet. Det inneholder heller ingen nye grep som kan sikre at vi når de målene vi har satt oss. Her finnes ingen forslag om å plassere ansvaret for klimakutt hos dem som har muligheten til å gjennomføre tiltakene.

Tvert imot: Helgesen foreslår å lovfeste framtidige regjeringers rett til å kjøpe kvoter i utlandet istedenfor å kutte utslipp her hjemme. For sikkerhets skyld foreslår han også å lovfeste at framtidige regjeringer ikke skal kunne stilles rettslig til ansvar, om de ikke når klimamålene Stortinget har satt.

Per i dag ser lovutkastet ut som en tapt mulighet. Når regjeringen legger så stor vekt på fleksibilitet og internasjonale kvotekjøp, ser den fullstendig bort fra at klimatiltak også er investeringer i produksjon og infrastruktur. Hvis mest mulig av Norges klimainnsats skal gjøres gjennom tiltak i andre land, mister vi samtidig muligheten til å investere i omstilling av vårt eget.

Heldigvis styres ikke dette landet av regjeringen alene. Vi er mange som ønsker å bruke den anledningen klimaloven byr på til å sette Norge på kursen mot lavutslippssamfunnet. Etter planen skal Stortinget vedta en klimalov før sommeren 2017. Fram til da må lovforslaget gå gjennom en ekstrem oppussing. Her er det viktigste som må på plass:

For å nå de klimamålene man setter seg, må man systematisk og jevnlig vurdere den politikken regjeringen fører opp mot de klimamålene Stortinget har vedtatt.

Derfor bør Stortinget hvert fjerde år vedta en langtidsplan for klima. Dette kan gjøres i form av en stortingsmelding som angir et tallfestet utslippstak for den kommende stortingsperioden, både samlet og fordelt på alle sektorer. Slik vil alle vite hvilke utslippskutt som forventes i trafikken, på sokkelen eller i landbruket, og hvilke statsråder som har ansvar for hva.

Denne langtidsplanen må følges opp med faste årlige klimadebatter i Stortinget, og med en egen rapportering på klimautslipp i statsbudsjettet. Slik kan Stortinget hyppig få mulighet til å sjekke politikken opp mot målene, og skjerpe tiltakene om det trengs. Dersom en statsråd ikke oppfyller klimamålene Stortinget har vedtatt for den sektoren, må vedkommende regne med å møte opp for å svare for seg.

Til nå har det aldri vært samferdselsministre eller oljeministre som har tatt støyten, selv om det er utslippene på deres sektorer som har sprengt det nasjonale klimamålet. I framtida bør statsråder og departementer med ansvar for de høyeste utslippene måles på hvilke klimakutt de klarer å levere.

For å få et best mulig utgangspunkt for både offentlig debatt og for Stortingets behandling, bør både Miljødirektoratet og Riksrevisjonen få nye, faste oppgaver med henholdsvis faggrunnlag og kontroll.

I regjeringens forslag til klimalov står det at Norge skal bli et «lavutslippssamfunn i 2050», men med forbehold om at en «ambisiøs politikk nasjonalt må være fornuftig i en global sammenheng». WWF - Verdens naturfond mener at Stortinget, istedenfor å forsøke å lovfeste hva som er «fornuftig», bør tallfeste målet for lavutslippssamfunnet i 2050. Med et slikt mål på plass kan vi nemlig tegne den banen norske klimautslipp må følge om vi skal komme i mål innen midten av århundret.

Utslippstaket for hver fireårsperiode – som legges fram i langtidsplanen hvert fjerde år – må da settes slik at vi holder oss på banen mot de langsiktige målene vi har å styre etter.

Med et slikt system på plass, bør vi få minst like gode klimaresultater som Storbritannia – det landet som har lengst erfaring med et lignende system. Der er det fortsatt mye debatt om virkemidlene i klimapolitikken, men påfallende lite pruting på målene som er satt. Og politikken er blitt mer langsiktig: I år debatterer britene utslippstaket for perioden 2028 – 2032. Dette gir næringslivet god forutsigbarhet og fører til investeringer i klimavennlige løsninger som driver fram omstilling av den britiske økonomien.

En lignende forutsigbarhet kan norske bedrifter og offentlige virksomheter per i dag bare se langt etter.

Til sjuende og sist handler dette om tiltakene. Vi må erstatte fossil energibruk overalt. Vi trenger elektrisk transport, omstilling i industrien, lavere energiforbruk, omlegging av skatter og avgifter - med mer.

Selv med en godt oppusset klimalov på plass, får vi ingen enkel spasertur på vei mot lavutslippssamfunnet. Men et mer forpliktende rammeverk vil holde klimapolitikken på dagsorden hvert eneste år, tvinge fram viktige politiske avklaringer og bidra til at Norge endelig kan begynne å nå sine klimamål. Jeg tror flere enn oss i WWF ville følt det som en lettelse.