Norsk krim av rang

Allerede omslagsbildet, Edward Hoppers «New York Office», en intim studie i nattlig ensomhet, slår an tonen i den fjerde romanen til Kjell Ola Dahl, norsk krims eneste litterat.

John Hammersten har sittet inne for en forbrytelse han ikke har begått.

Nå er Hammersten ute og vil vite hvem som plantet knark i bilen hans og tipset politiet. Han prøver å spore opp sin tidligere medsammensvorne i nytelsesbransjen, Abel Raag, som viser seg å ha forsvunnet rett etter at restauranten de eide sammen brant ned og Hammersten ble buret inne. Men ingen vil snakke. Verken den tidligere kokken Arnie, som nå livnærer seg som modellfotograf av den mer frynsete varianten, eller Abels elskerinne, advokaten Grete Lindeman.

Samtidig puster både politiet og ukjente størrelser Hammersten nennsomt i nakken. Hans søken etter sannheten blir en livsfarlig ferd gjennom det grådighetens og løgnenens minefelt som noen har lagt ut for ham og Grethe Lindeman. Det skal vise seg å ha en langt dypere grunn enn først antatt, hvor seksuell underkastelse bare er én av flere skjulte sider.

Enkelthet

Digg Kjell Ola Dahl. Han har skrevet en krimroman som er genial i sin nesten episodiske enkelhet. Han har tatt rammen og grunntonen fra den klassiske kioskromanen slik den ble utøvd av Jim Thompson og David Goodis - ureine, men til tider ubehagelig djuptloddende nestorer i faget - og skapt en helnorsk og hard samfunnsrelevant ny-noir basert på primalelementene penger, sex og hevn.

Dahl gir et bilde av vår samtid uten å redusere romanen til undersøkende, klinisk sosiologi. Han intellektualiserer en i utgangspunktet rendyrket sjangerroman uten å forflate den til selvopptatt litteratur men samtidig uten å miste den rendyrkete spenningen som må finnes eksplisitt i romanen.

I tillegg tilfører underteksten og den psykoseksuelle understrømmen personifisert gjennom Grethe Lindeman en dimensjon svært få norske krimromaner innehar. Dahl har med Lindeman skrevet en i norsk sammenheng sjeldent troverdig femme fatale, en iskald og kynisk, men også sårbar forretningskvinne med en sterk og underkastende seksuell drift integrert i karakteren, langt fra bare et sensasjonalistisk og sexistisk trekk fra forfatterens side.

Troverdighet

Gjennom å inkorporere trivielle detaljer i handlingen skaper Dahl et hyperrealistisk uttrykk, noe som gir romanen troverdighet også som naturalistisk fortelling. Han putter inn de små nødvendighetene som gjør vår daglige eksistens gjenkjennelig og skildrer den objektive poesien i et blafrende frakkeskjøte, en blendende hvit støttegips og et kvisete ansikt. Dahl drar også inn flerfoldige bipersoner som ofte ikke har direkte med plottet å gjøre, men som fungerer som et kontrasterende og ofte villedende kor. Han utstyrer disse med praktfulle oppheng og lar dem uttømme seg om britisk fiskespiseskikk, kunstneres frykt for å være betydningsløse, det aggresjonsdempende ved offentlig runking og kjøttsuppas fortreffelighet.

Dahl mestrer også barokk gangsterdialog på fortreffelig vis. Han har i tillegg klart å gi personene sine navn som står til karakteren deres uten å ty til navneboka for vordende krimforfattere. Av innvendinger har jeg bare en liten en som går på troverdighet. Siden Hammersten på ingen måte er et blåøyd gudsord fra landet, virker det litt naivt at han aldri skaffer seg et våpen før han begir seg inn i Oslos mer tvilsomme miljøer hvor kniver sitter like løst som moralen.

Kjell Ola Dahl har med «Siste skygge av tvil» skrevet en nattroman av rang og en av de beste norske krimromaner jeg har lest.