SVARER: Professor Terje Tvedt svarer på kronikken fra Sindre Bangstad, som brukte karakteristikken «fordreininger» om Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet».
 Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
SVARER: Professor Terje Tvedt svarer på kronikken fra Sindre Bangstad, som brukte karakteristikken «fordreininger» om Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet». Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Debatt: Bok

«Norsk kultur» er byttet ut med «majoritetskultur»

Rekkevidden av samtidshistoriske endringsprosesser forsvinner ikke selv om budbringeren tas.

Meninger

Rett før julaften slo Dagbladet opp enda en artikkel om «Det internasjonale gjennombruddet» der boken beskrives som en samling «fordreininger», og forfatteren, det vil si jeg, parkeres som systematisk uetterrettelig (20.12). Avisen plasserte teksten om en historiebok om vår nære fortid under rubrikken «hatytringer»!

Men hva hvis de «fordreiningene» som kronikkforfatter Sindre Bangstad hevder at boken inneholder, snarere viser seg å være presise analyser av tre talende historiske forhold? Vil det da bli mulig å få til en saklig diskusjonen om bokens fortolkninger av vår nære fortid – også i Dagbladet? Rekkevidden av samtidshistoriske endringsprosesser forsvinner jo ikke selv om budbringeren tas.

Min bok viser at den norske statens ledelse de siste tiårene byttet ut nasjonalstatsideen med multikulturalismen som statsbyggingsideologi. Fra å bygge staten rundt ideer om den norske nasjonenes verdier og kultur, ble begrepene «norske verdier» avvist og «norsk kultur» byttet ut med «majoritetskultur» eller «rikskultur», men uten at følgene av politikken ble diskutert eller erkjent. Boken identifiserer følgelig, basert på en gjennomgang av en lang rekke regjeringsdokumenter, et nytt epokeskapende brudd i landets lange historie.

Bangstad avviser simpelthen at dette skiftet fant sted. I stedet hevder han at jeg ikke har greie på hva jeg skriver om, og at det er feil å si at multikulturalismen gjennomsyrer samfunnet. Men poenget i boken er jo nettopp dette: Det internasjonale gjennombruddet som historisk epoke ble preget av konflikt mellom det nasjonalstatlige og multikulturelle prosjekt. Statens ledelse formulerte sin multikulturelle målsetting, men var samtidig uklar både om hvordan nå den, og konsekvensene av politikken. Det faktum at den multikulturalistiske politikken ikke dominerte overalt, er ikke et argument mot at statsbyggingsideologien var radikalt endret. Det er snarere et uttrykk for at ideen om å bygge et statsprosjekt på multikulturalisme viste seg vanskelig å gjennomføre. Det Bangstad beskriver som en ”fordreining» viser seg altså å være epokens store paradoks, et paradoks som hans tekst selv leverer argumenter for.

Ytringsfriheten kom under et helt spesielt press i løpet av det internasjonale gjennombruddet, og boken legger vekt på å analysere bakgrunnen for dette. Jeg analyserer blant annet «Uakseptable ytringer», en kronikk skrevet av fire personer, blant dem Bangstad, i Aftenposten 22.8. 2011. Bangstad hevder at jeg «fullstendig» feiltolker artikkelen, for den handlet, sier han, overhodet ikke om å vurdere begrensinger i kritikken av offentlige målsettinger for det flerkulturelle samfunnet.

Men kronikken i Aftenposten er klokkeklar. Jeg siterer: «Har så ikke de som er innbitt skeptiske til bestemte minoriteter og til utviklingen i retning av et mer flerkulturelt samfunn noen rett til å ytre seg offentlig om dette? Her står et liberalt samfunn overfor krevende avveininger.»

Akkurat samme dag som Bangstad i Aftenposten skrev at samfunnet måtte vurdere om og i hvilken grad de skulle trykke utsagn som var mot «utviklingen i retning et mer flerkulturelt samfunn», publiserte Bangstad en nettartikkel med tittelen «Norway: Terror and Islamophobia in the Mirror». Den kaster et tydelig lys også over Aftenposten-artikkelen, også når vi vet at dette ikke var lenge etter at Merkel hadde erklært at multikulturalismen var død og Cameron avviste den fordi den fremmet klerikal fascisme.

I denne rapporten om hatytringer og islamofobi i Norge nevnte han navnet til noen av dem som nøret opp under islamofobi og fordommer: Knut Olav Åmås, da debattredaktør i Aftenposten, Hege Storhaug, og professorene Sigurd Skirbekk, Unni Wikan og meg selv.

Ankepunktet mot meg var én ytring i 2010. Jeg hadde skrevet positivt om norsk-irakeren Walid el-Kubaisis film «Frihet, likhet og Det muslimske brorskap». Den handlet om Kubaisis personlige opplevelse av et Norge uten bevissthet om egen frihetstradisjon og om Det muslimske brorskapets strategi (Det muslimske brorskapet ble et par år senere forbudt i flere islamske land som terrororganisasjon).

Bangstad kritiserte TV 2 for å vise filmen, Fritt Ord for å ha delfinansiert den og meg for å forsvare den. Bangstad publiserte en rekke tekster hvor hovedproblemet var at ytringsfriheten ble brukt til å kritisere islamisme, snarere enn at det fantes sterke islamistiske retninger som var motstandere av selve prinsippet om ytringsfrihet.

Boken viser hvordan Bangstads visjon for ytringsfrihet og religionskritikk i det nye multikulturelle samfunnet gjorde ham til representant for en ikke ubetydelig politisk trend. For å tydeliggjøre utviklingen, skildrer boken også hvordan Henrik Wergeland beskrev ytringsfriheten som selve demokratiets smaragd under det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet, mens det ble stadig vanligere å snakke om faren ved «ytringsfrihetsfundamentalismen» i møte med det flerkulturelle samfunnets utfordringer på 2000-tallet.

En dominerende fortelling under det internasjonale gjennombruddet har blitt at Norge alltid har vært et flerkulturelt samfunn, og at det alltid har pågått innvandring til Norge. «Oppdragerstaten» og dens meningsdannere hevdet igjen og igjen at det som skjedde bare var en fortsettelse av hva som hadde vært; det var «business as usual».

Perspektivet underspiller at svært få land i Europa endret sin befolkning så raskt og så dramatisk som Norge i forhold til befolkningens størrelse. Det ser bort ifra immigrasjonens radikalt nye karakter, og den nye globaliseringens bakgrunn og revolusjonerende effekter.

Det er dette dogmet om kontinuitet i utviklingen som gjør det mulig å forstå hvorfor Bangstad helt uten empiri kan påstå at jeg fullstendig overser minoriteter som kvener og samer i bokens diskusjon om landets usedvanlige homogene bakgrunn. Alle som leser boken ser at dette er en «dom» tatt rett ut av luften.

Jeg gjør imidlertid i tillegg et poeng av hva Bangstad ikke kan være med på – å løfte blikket. Sammenliknet med Balkan, Frankrike, Spania, Sudan, India, USA, Canada, ja, nesten alle land i verden, var Norge et usedvanlig etnisk og religiøst homogent land. Ved at Bangstad indirekte beskriver også denne globalhistoriske sammenlikning som forfalskning, avdekkes forskerpolitikerens paradoks: Som den politiske aktivist han sier han er, kan ikke denne delen av virkeligheten erkjennes. Bokens analyser kan ikke engang aksepteres som relevante, for bare ved å bli puttet i boksen for «forfalskninger» kan hans verdensbilde bevares.

Norge er for godt blitt et svært mangfoldig flerkulturelt og multireligiøst land. Men forutsetningen for at norske politikere og meningsdannere skal klare å håndtere de utfordringene samfunnet står overfor er at de forstår hvor omfattende, raske og til dels ikke-planlagte, disse forandringene har vært. Hvis den nære fortiden blir liggende i mørke eller de dominerende fortellingene gjør den ubegripelig, er vi alle dømt til å misforstå vår samtid og framtid.

Ingen faghistoriker vil si at en bestemt, vitenskapelig fortolkning av fortiden dekker alt eller er uomtvistelig. I beste fall er den imidlertid et faktabasert og åpnende bidrag i det puslespill som danner nasjonens selvrefleksjon og landets kollektive minne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook