Norsk kultur som provokasjon

Da jeg først landet i Norge på 80-tallet fikk jeg vondt av den tilsynelatende mangelen på kultur. Men noen trekk har gjort Norge «det beste landet i verden».

TYPISK NORSK Nordmenn har en «erotisk naturpatriotisme» - som jeg aldri har sett maken til, skriver Nina Witoszek. Aurlandsfjorden i Sogn og Fjordane. 

Foto: Geir Bølstad
TYPISK NORSK Nordmenn har en «erotisk naturpatriotisme» - som jeg aldri har sett maken til, skriver Nina Witoszek. Aurlandsfjorden i Sogn og Fjordane. Foto: Geir Bølstad Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Kulturbegrepet har hatt en temmelig humpete karriere i den moderne epoke. I det 20. århundre ble det foraktet av både høyre og venstre. For den nazistiske forfatteren Hans Johnst var «kultur» en svindel, en luftig prat av impotente liberalere (det var Johnst som forfattet uttrykket: «når jeg hører ordet kultur tar jeg fram min revolver»). For mange indiske eller afrikanske intellektuelle, som den algeriske filosofen og forfatteren Franz Fanon, har «kultur» vært et hyklersk, imperialistisk vestlig konsept.

I Norge - hvor progressive intellektuelle har avskydd elitistiske snobber og gjort janteloven til et nasjonalt varemerke - har alt blitt kultur: Grieg og fiskeboller, Ibsen og fotball, Nansen og spilleautomater. Det er ikke noe galt med det. Men hvis alt er kultur, er ingenting kultur. Hvilket betyr at vi ikke har en kultur.

Da jeg først landet i Norge på 80-tallet fikk jeg vondt av denne tilsynelatende mangelen på kultur. Jeg kom fra Polen, et land hvis kulturelle rikdom ble desimert og kannibalisert av totalitære kjeltringer. De var eksperter i å eliminere all skjønnhet, all fri og frisk tenkning, alle tegn på det geniale. Deres ideal var en bestialsk, stygg og vulgær verden der alle «like dyr» spiste hverandre. Jeg bekjente mitt problem til Arne Næss, som sa at kultur mer eller mindre er hva vi polakker oppfant da vi mistet naturen. Nordmennene har ikke tapt naturen enda, derfor framstår de som bisarre for en uvitende dame fra Kraków.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer