Norsk kunnskapsforakt

Vi krever opptjening av pensjonspoeng under studier.

PENSJONSPOENG: Jevnt over tre av fire nordmenn mener nå studenter bør få pensjonsopptjening under utdannelsen. I Sverige og Finland har de slike ordninger. Det er vel ingen grunn til å tro at Norge har dårligere råd, men det virker som det henger igjen en holdning om at «kunnskap er lønn nok i seg selv».

Det kunne være fristende å nøye seg med å karakterisere en slik holdning som gammelmodig, men saken er blitt for alvorlig til dét. Nøkkelen til innføring av pensjonspoeng under studier ligger hos Arbeiderpartiet, som tradisjonelt har verdsatt pen sløyd høyere enn en god laud. Men siden 1990 har andelen av den norske befolkningen som har høyskole- eller universitetsutdannelse økt med 150 %, hver fjerde voksne nordmann har nå høyere utdannelse. 70 % av Arbeiderpartiets velgere mener nå studenter bør få pensjonsopptjening under utdannelsen. Men dette gjenspeiler seg ikke i regjeringens pensjonsopplegg. Tvert i mot, det argumenteres for at dette vil være dårlig fordelingspolitikk!

Det er som om noe av den gamle akademikerforakten sitter igjen hos sentrale aktører, ikke minst i Ap. Vi ser det i avstanden mellom retorikk og virkelighet i målet om 3 % av BNP til forskning og utvikling, i årets «hvileskjær» i forhold til satsing på forskning og høyere utdanning - og i oppfatningen av hva det innebærer å studere.

MENER DU VIRKELIG, Stoltenberg, at den daglige konsentrasjon, strukturering av arbeid mot forelesninger, kollokvier, egenstudier, eksamener, kamp om veiledernes oppmerksomhet og så videre ikke er pensjonsverdig arbeid, eller en del av verdiskapningen? Eller mener du at dette et fornøyelig privilegium, en type fritidsbeskjeftigelse i arbeidstida? Hvor er logikken i at «åndsarbeid» i pensjonspoeng bør verdsettes mindre enn «håndarbeid» i et såkalt kunnskapssamfunn?

Når Regjeringa i stortingsmeldingen om ny folketrygd innfører pensjonsopptjening for vernepliktige, omsorg for barn og til og med for arbeidsledige, løfter den i realiteten alle andre «voksengrupper» inn i en pensjonsopptjenende tilværelse mens den lar studentene stå igjen - vi hadde nær sagt med lua i handa.

Verneplikten er i stor grad avskaffet, like fullt tilgodeses man med opptjente pensjonspoeng hvis man lar være å sende inn skjema for å slippe å tjenestegjøre de få månedene dette står på. Å ta en høyere utdanning innebærer en motivasjon og et bevisst valg om avstå fra resten av overflodssamfunnets kjøpefest i flere år. Og så skulle man ikke en gang tilstås en beskjeden pensjonsgodtgjørelse, for eksempel godtgjort etter avlagt grad et livsforløp seinere?

DET ER BRED enighet om at satsing på utdanning lønner seg for samfunnet, en annen ting er hvorvidt det lønner seg for den enkelte å satse på høyere utdanning. Selvsagt gjør det dèt for mange, men slett ikke alle - og i pensjonssammenheng er avstanden mellom politisk retorikk og personlig avkastning ekstra stor.

Norge har en sammenpresset lønnsstruktur med relativt små lønnsforskjellen. En grunn til dette er at den personlige avkastningen på utdanning er svært lav sammenlignet med mange andre land. Norge ligger i bunnsjiktet blant OECD landene når det gjelder avkastning på utdanning. Det lønner seg altså dårlig økonomisk for den enkelte å ta lang utdanning i Norge. Derimot er norske industriarbeiderne lønnsvinnere internasjonalt.

DET HADDE VÆRT RIMELIG om studentene fikk det samme som vernepliktige, nemlig opptjening tilsvarende 2,5 G (ca 160 000 kroner), innen normert studietid/avlagt grad. Det vil være en rimelig reformkostnad for å rette opp urettferdighet. For eksempel vil et fire-seksårig studium med opptjening tilsvarende 2,5 G gi en økning i pensjonen med 700-1050 kroner i måneden. Det retter ikke opp hele skjevheten, men det ville gitt et viktig signal om at Norge er et land som verdsetter utdanning.

OG HVORFOR SKULLE VI DET? Fordi utdanning er selve grunnlaget for verdiskaping, for vekst og for velferd. Dette gjelder både for å opprettholde og videreutvikle et dynamisk og innovativt næringsliv og en god offentlig sektor. Da blir det meningsløst å verdsette nær sagt all lønnavkastende arbeid som betinget av utdannelse med pensjonsopptjening, samtidig som vi både tvinger studenter til ta opp lån for å utføre sitt arbeid og lar være å tilkjenne dem pensjonspoeng for dette.

La oss ta et svært godt eksempel: Regjeringa har satt maksimal prestisje inn på å innføre full barnehagedekning innen utgangen av inneværende år. Dette vil sette store krav til personalet i landets barnehager. Men norske førskolelærere ligger på bunnen av lista når en ser på livsinntekten til ulike yrkesgrupper. De tjener 17 prosent mindre i løpet av livet enn de som begynte å jobbe etter videregående skole. Et annet eksempel kan være realfagssatsingen og vanskeligheten med å rekruttere lektorer. Og på toppen av dette straffer pensjonsreformen disse og andre utdanningsgrupper ytterligere.

HVORDAN SER REGJERINGEN for seg at vi skal få dekt opp personellbehovet innenfor viktige fagområder dersom det går opp for de kommende ungdomskullene at de utdanner seg både til å bli lønnstapere og pensjonstapere? Vi ikke bare spør - vi krever opptjening av pensjonspoeng under studier!