Norsk kvinne kjøper seg kubansk kjærlighet

Ingen højdare fra Vigdis Hjorth.

IKKE PÅ SITT BESTE: Vigdis Hjorths nye roman er ikke hennes beste. Men hun er for god til å skrive dårlig, mener anmelderen. Her er hun fotografert på Litteraturfestivalen på Lillehammer i år.
Foto: Lars Eivind Bones
IKKE PÅ SITT BESTE: Vigdis Hjorths nye roman er ikke hennes beste. Men hun er for god til å skrive dårlig, mener anmelderen. Her er hun fotografert på Litteraturfestivalen på Lillehammer i år. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

||| • Les intervju med Vigdis Hjorth og utdrag fra boka i Sommerboka til Dagbladet.

ANMELDELSE: En anonym og forsiktig middelaldrende bibliotekar reiser på ferietur til Cuba. Hun er enke med en voksen sønn, som har flyttet hjemmefra. På Cuba forelsker hun seg i en av musikerne i hotellbaren. De innleder et forhold.

Ydmykende kjærlighet
Han vil gjerne til Norge. Hun reiser hjem, sender penger og gaver etter oppfordring fra ham. Hun prøver forgjeves å få besøksvisum til ham, reiser tilbake med flere penger og gaver, og gifter seg med ham for å få han til Norge.

Den rike fra vesten som kjøper seg kjærlighet. En klassisk historie med en gjenkjennelig Hjorthsk vri: Kvinnen er kjøperen.

Norsk kvinne kjøper seg kubansk kjærlighet

Men dette er ingen humoristisk ironisk klassereise som i «Hjulskift». Det er en mollstemt roman om en mollstemt kvinneskjebne. En kvinne som velger den ydmykelsen det er å vite at hun kjøper seg kjærlighet. Som velger å bli ydmyket i politiavhør av politiet som opplagt tenker at den grå kvinnen er rundlurt av en pengegrisk og frihetssøkende kubaner.

Piskeslag
Hjorth bruker den skakke kjærlighetskonstellasjonen til å si noe om det rike vesten mot den tredje verden. Også kubaneren er et offer, men Hjorth er for proff til opplagt moralisme.

Det ligger en tvetydighet i framstillingen av dette odde paret. Blant annet vist gjennom en av bokas høydepunkter, en guidet tur gjennom slavenes historie på Cuba. Den svarte guiden lider seg gjennom forfedrenes historie; «Vi er bundet til vår svarte historie, sa hun — jeg kan våkne om natten av smerten fra piskeslag mot ryggen».

«Snakk til meg» er egentlig kvinnens bønn til sønnen. Han har flyttet hjemmefra, men kommer aldri på besøk. Han har valgt henne bort. Hun forstår ikke hvorfor — vi forstår ikke riktig hvorfor — og sms-ingen til den tause sønnen er like ydmykende som kjærlighetsforholdet.

Paradoksalt nok blir dette likevel frigjørende for henne i en sabla god avslutning. Jeg tilhører dem som plasserer Hjorth blant våre fremste forfattere. «Snakk til meg» er etter min smak ikke av hennes beste.

Sjeldent elegant
Ikke fordi den er dårlig. Snarere er den sjeldent elegant gjennomført stilistisk. Boka er skrevet i jeg-form, som en slags strøm av inntrykk. Side opp og side ned med: «Uasfalterte veier med små hus, biler, hester. Menn med cowboyhatt og cowboystøvler, gamle koner i gyngestoler, løpende barn: Enrique! Glade for å se ham, glade for å se meg, gjestefrie det vil si griske, klemte han, klemte meg, smasket vått på begge kinn.»

Det jeg savner er et brudd i denne alvorstunge enerverende inntrykksstrømmen. Jeg savner den spissformulerte, ironiske Hjorth. Vel vitende om at jeg savner en roman Hjorth ikke har valgt skrive.