Norsk litteraturpolitikk er en suksesshistorie

OVER NITTI PROSENT

av befolkningen i Norge leste mer enn én bok i 2003, utenom skolebøkene. Det ble utgitt over 7500 titler og bokbransjen omsatte for over fem milliarder kroner. Nesten 70 prosent av alle nordmenn besøkte en bokhandel minst en gang siste måned og hele 87 prosent av befolkningen bor i en kommune med bokhandel. I tillegg kjøper mange bøker på nett, i dagligvarebutikker eller som medlemmer av en av de femti bokklubbene i landet. Aldri før har så mange norske forfattere blitt utgitt i så mange andre land. Selv i det vårt lille språksamfunn har leserne tilgang på et bredere utvalg av bøker enn tilfellet er i de store kulturnasjonene. Kort sagt; lesingen og litteraturen er på rask fremmarsj i Norge. Det skrives mer og det leses mer.

Norsk litteraturpolitikk har vært vellykket. Dette har ikke kommet av seg selv og paradoksalt nok har nettopp disse gode resultatene fått enkelte til å trekke den feilslutningen at fremgangen vil fortsette uansett hva som gjøres eller ikke gjøres av tiltak. Forholdet er imidlertid at denne positive utviklingen er resultatet av en villet, langsiktig politikk. Myndighetene og bokbransjen har funnet frem til et sett av enkle virkemidler som har bidratt sterkt til realiseringen av overordnede mål i kulturpolitikken. Mange av ordningene som anvendes i Norge, er i bruk eller under innføring overalt i Europa. Andre ordninger, som innkjøpsordningene og de kollektive forfatteravtalene, er særnorske.

VIRKEMIDLENE I NORGE

er i korthet at det betales null i mva for bøker og at staten gjennom innkjøpsordninger både sikrer at bøker når et minsteopplag og at bibliotekene får ny litteratur. I tillegg har myndighetene godtatt at forleggere og bokhandlere har en avtale hvor bøkenes pris over disk er fastsatt for det året boka utgis og året etter. I tillegg har bokhandlerne gjennom denne samarbeidsavtalen enerett på omsetning av skolebøker og en forpliktelse til å føre alle nyutgitte bøker og skaffe alle tilgjengelige titler. Denne samarbeidsavtalen sikrer Norge et bokhandlernett som er større og tettere enn i noe land det er naturlig å sammenligne oss med.

En rekke land i Europa har tilsvarende ordninger. I enkelte land er fastprisordningen basert på avtaler, i andre land ligger det lovvedtak til grunn. I noen land er faste priser en rett, i andre land en plikt. I enkelte land krever disse ordningene fritak fra konkurranselovgivningen, i andre land er lovverket slik at fritak ikke er nødvendig. Hovedsaken i alle landene er at man har funnet at bredde, mangfold og tilgjengelighet i boktilbudet er så viktige formål at det er vel verdt noen målrettede tiltak. Man har rett og slett en anvendt kulturpolitikk.

Spørsmålet blir så; hva er kulturpolitikk i de tiårene vi nå har foran oss? Er det i det hele tatt mulig å ha en kulturpolitikk i et stadig mer deregulert og individualistisk samfunn og en stadig mer globalisert virkelighet? Hva er kultur og hva er politikk?

I Stortingsmelding nr 48 (Kulturpolitikken frem mot 2014) trekker regjeringen linjene fremover. Meldingen drøfter spenningen mellom de kulturpolitiske mål knyttet til identitet, nasjonsbygging og utviklingen av velferdsstaten som vi kjenner fra før på den ene siden og til kulturpolitisk forståelse basert på begreper som åpenhet, mangfold og kompleksitet på den andre. Meldingen tar imidlertid ikke klart standpunkt til hvilke virkemidler som skal brukes fremover i en tid der kulturbegrepet vil forstås mer som en åpen prosess enn som et lukket system.

ETTER MIN OPPFATNING

er målene for en god litteraturpolitikk også relevante i et fornyet perspektiv. Bred tilgjengelighet bidrar til økt leseglede og kritisk sans og til å bygge opp under ytringsfrihetens vilkår. En målbevisst kulturpolitikk bidrar til bevaring og utvikling, men også til fornyelse og konstruktiv kritikk. Regjeringen sier da også klart i meldingen at målene ligger fast; «fremja den allmenne interessa for litteratur og lesing ved å tryggja flest mogleg tilgang til både ny og eldre litteratur. Det er viktig å oppretthalda tenlege rammevilkår for bokbransjen.»

Det er her det politiske perspektivet kommer inn. Formålene med litteraturpolitikken må stilles opp mot andre formål og verdier. Ønskemålene for lesningens utvikling i Norge må veies opp mot prinsipper om det fullstendig uregulerte markeds frie utfoldelse. Dette er ikke noe nytt. Bokbransjen har som sagt ovenfor levd med sitt sett av enkle, frivillige tiltak i en årrekke, med svært gode resultater. Andre samfunnssektorer har myndighetene regulert på andre måter. Hovedproblemstillingen uansett sektor er den samme: Er virkemidlene for å oppnå målene akseptable? Strider de mot andre viktige verdier?

NÅR DET GJELDER

bokbransjen i Norge er etter mitt syn konklusjonen grei. Vi har lykkes med å gi lesere over hele landet et meget bredt tilbud av litteratur til samme pris uansett hvor man bor. Det skrives stadig flere bøker, folk leser stadig mer og konkurransen i bokbransjen blir stadig hardere. Nye forfatterstemmer høres tydelig i det offentlige rom og nye forlag dukker opp og utfordrer både store og små og nye distribusjonsmetoder utfyller de gamle.

Hva har samfunnet måttet oppgi for å oppnå dette? Ikke mye. Vi har altså en nullsats på mva og et relativt lite beløp brukes hvert år til innkjøp av bøker til biblioteker og samlinger. I tillegg har vi bransjeavtale som forutsetter fastpris på nye bøker en viss tid, det vil si at bokhandlerne ikke kan konkurrere på pris på nye bøker. Flertallet av de bøker som selges faller imidlertid utenfor fastprisordningen. Dessuten konkurrerer forlagene også meget hardt på pris. Dette gjelder ikke minst skolebøker, hvor konkurransen er beinhard om å bli foretrukket av lærere og elever. Bokhandlerne har enerett på å omsette skolebøker. Det har sikret skolene effektiv service på bøker og annet materiell i lokalsamfunnet. Samtidig har ordningen sikret lik pris over hele landet og lik pris for nynorsk- og bokmålsutgaver. Noen tror at oppbygging av en flere parallelle distribusjonskanaler for skolebøker skulle gi lavere priser. Det er ingen ting i forlagenes kalkyler som tyder på det. Mange parallelle systemer koster penger. Til syvende og sist må de betales av forbrukerne.

NÅR STORTINGET NÅ

skal behandle Kulturmeldingen, mener Den norske Forleggerforening at tiden er inne til å gi også vår bransje forutsigbare rammevilkår. Nullsats på mva må fortsette og innkjøpsordningene må styrkes. Det ville være en aktiv kulturpolitikk: Enkle, kostnadseffektive virkemidler som ikke innebærer spesielle støtteordninger og som ikke utfordrer andre viktige verdier i samfunnet og som først og fremst har vist seg å virke etter hensikten.

Det er viktig å understreke at det er massiv enighet mellom forfattere, forleggere og bokhandlere om hovedtrekkene i de rammebetingelsene som i dag regulerer bokbransjen, og det kan ikke reises tvil om at norsk litteraturpolitikk i etterkrigstiden har vært en suksess. De som vil innføre drastiske endringer i dagens bokbransjereguleringer har en tung bevisbyrde.